Herold

Vi klarer ikke lenger å bygge det vi trenger, enten det er boliger, energi eller næringsarealer, skriver Kai R. Pedersen i dette innlegget.

Jon Jacobsen treffer en nerve i sin kommentar om hva vi skal leve av etter oljen. Når han beskriver et Norge som drukner i byråkrati, er det både en frustrasjon og en diagnose. Vi dokumenterer, kontrollerer og rapporterer.

Men hvem er det som faktisk bygger, skaper og produserer? Problemet er ikke bare papir. Det er manglende gjennomføring.

Gjennomføringen blir tregere og dyrere, og i verste fall kveles verdiskapningen av egne prosesser. For hver nye regel som skal sikre kvalitet, svekkes evnen til å levere resultater.

Hva skal vi leve av etter oljen? Kanskje papirflytting

Dette handler derfor ikke lenger bare om byråkrati. Det handler om gjennomføringsevne – og om vi er i ferd med å gjøre administrasjon til vår viktigste vekstnæring.

Vi har blitt gode til å regulere og dårlige til å bygge

Det Jacobsen beskriver, som siloer, lange prosesser og lite fremdrift, er ikke et særnorsk fenomen. Det er et mønster i hele den vestlige verden.

Gode intensjoner har hopet seg opp: miljøvern, medvirkning, rettigheter. Men summen av dem er et system der nesten alt kan stoppes, og lite faktisk realiseres. Jo mer vi forsøker å sikre gode prosesser, desto vanskeligere blir det å få til gode resultater.

Smartembed for https://www.f-b.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=90096

Problemet er ikke at vi er rike

Martin Bech Holte hevder i boken «Landet som ble for rikt» at velstanden gjør oss handlingslammet. Det er en for enkel forklaring. Sverige, Danmark og Tyskland er også rike. Likevel bygger de mer.

De gjennomfører større prosjekter. De har høyere tempo i omstilling.

Forskjellen ligger ikke i rikdom, men i hvordan vi tar beslutninger. Over tid har vi bygget inn så mange innsigelser, klagemuligheter og sektorinteresser at det i praksis er blitt vanskelig å vedta, og enda vanskeligere å gjennomføre. Det er jo ikke en naturlov, men et valg.

Den entreprenørielle staten – på norsk

Forskeren Mariana Mazzucato utfordrer bildet av staten som en brems. Hun viser at staten ofte har vært en drivkraft for innovasjon, som risikotager i tidlige faser der markedet ikke tør.

Også i Norge har dette fungert. Men ikke fordi staten var en enslig «helt». Heller ikke fordi den var størst mulig, men fordi den var aktiv, prioriterte tydelig og fikk offentlig og privat sektor til å spille sammen.

Poenget er enkelt: Løsningen er verken mer eller mindre stat, men en stat som faktisk fungerer – og som evner å få ting gjort.

Mer bakgrunn for saken

Når prosess blir viktigere enn resultat

Ezra Klein og Derek Thompson peker i Abundance på det samme: Vi har bygget et system der prosesser har blitt viktigere enn resultater. Kjernen i analysen deres er et ubehagelig, men nødvendig poeng: det finnes en reell trade-off mellom prosess og gjennomføring.

Jo flere vetopunkter og hensyn vi bygger inn, desto vanskeligere blir det å faktisk få noe realisert.

Vi vektlegger høringsrunder fremfor ferdige prosjekter. Vi måler involvering fremfor verdiskaping. Konsekvensen er det de kaller en «abundance deficit»: Vi klarer ikke lenger å bygge det vi trenger, enten det er boliger, energi eller næringsarealer.

Det ubehagelige valget

Kjernen i problemet er enkel: Vi kan ikke få alt.

Vi kan ikke både ha uendelige innsigelsesmuligheter, null risiko, full medvirkning og rask gjennomføring. Noe må prioriteres.

I dag prioriterer vi prosess. Konsekvensen er ofte stillstand.

Fra papirflytting til verdiskaping

Løsningen er ikke mindre stat. Det er en stat som fungerer annerledes.

Det betyr blant annet tydelige mål, ikke bare detaljerte regler, reelle tidsfrister for innsigelser, vilje til å ta risiko (i tidlig fase) og aksept for at ikke alt kan bli perfekt

For alternativet er verre: Et samfunn som er «perfekt» regulert, men som ikke klarer å skape noe nytt.

Valget Norge står overfor

Jacobsen har rett i symptomene. Men dette handler ikke om papir. Det handler om hva vi faktisk får til. Skal Norge etter oljen leve av å administrere prosesser, eller av å bygge nye næringer?

Vi har gjort det før. Vi kan gjøre det igjen. Men da må vi slutte å late som om dagens system er uunngåelig – og begynne å endre det.

Tiden er ikke uendelig.