Herold

Regjeringens plan om en nasjonal mobiliseringsøvelse i 2026 er et av de mest omfattende sikkerhetstiltakene som er foreslått i fredstid. Men mens nasjonale myndigheter snakker om beredskap, merker lokalsamfunn over hele landet noe helt annet. De merker en tydelig endring i tone og alvor, der kommunikasjonen ofte fremstår mer dramatisk enn informativ. Det skaper uro i steder som tradisjonelt har vært preget av ro, trygghet og sterke fellesskap.

Norske lokalsamfunn fungerer fordi folk kjenner hverandre og fordi tilliten er høy. Når statlige budskap om mobilisering og sikkerhet uttrykkes med et språk som kan tolkes som skremsel, får det raskt konsekvenser. Det gjelder særlig der hvor informasjon sprer seg fort og uroen lett kan få feste. For mange innbyggere er det uklart hva mobiliseringsplanen innebærer i praksis, og hva som egentlig ligger bak behovet. Mangel på åpen forklaring skaper en ubalanse mellom nasjonale beslutninger og lokale behov for trygghet.

I flere kommuner melder helsearbeidere om økende bekymring hos folk som fra før lever med psykisk press. Lærere opplever at barn tar inn mer av den nasjonale retorikken enn de forstår, og at spørsmål om krig og fare dukker opp i klasserom som tidligere var skjermet for slik uro. Dette er ikke små signaler. De viser at måten beredskap kommuniseres på, påvirker samfunnsroen direkte.Et sterkt demokrati forutsetter at store beslutninger blir forklart på en måte som skaper forståelse, ikke frykt. Når informasjon presenteres så dramatisk at folk begynner å bekymre seg mer enn nødvendig, er det grunn til å spørre om tonen er klok. Beredskap skal gi trygghet, ikke skape en opplevelse av at faren er rundt hjørnet. Derfor bør myndighetene være mer åpne om hva mobiliseringen faktisk betyr og ikke minst hva den ikke betyr.

Lokalsamfunn i Norge står i en krevende situasjon. De skal håndtere både vanlige hverdagsutfordringer og et stadig mer alvorstungt sikkerhetsspråk som ikke alltid harmonerer med virkeligheten på bakken. Det er viktig at dette tas på alvor. Ingen ønsker å bagatellisere behovet for nasjonal sikkerhet, men det er helt nødvendig å finne en balanse mellom beredskap og trygghet. Uten den balansen risikerer vi at kommunikasjonen gjør mer skade enn nytte. Det norske samfunnet er bygget nedenfra. Tilliten som holder landet sammen, skapes i små lokalsamfunn. Derfor må også nasjonale tiltak forankres med et språk som styrker tilliten, ikke svekker den.

Lokalsamfunn tåler mye, men de tåler ikke vedvarende skremselsretorikk. Skal Norge lykkes med beredskap, må budskapene som formidles bidra til ro og forståelighet. Å skape frykt er ikke en del av god sikkerhetspolitikk. Å skape trygghet er det.