Jeg hatet sykehus, frem til nå
Jeg har alltid hatt respekt for helsepersonell, men respekt på avstand er ikke det samme som å forstå.
Kjære helsepersonell. Jeg hatet sykehus, frem til nå.
Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til sykehus. Lukten alene var nok. Den kliniske, sterile, litt for rene lukten minnet meg om det verste: frykt, tap og død. Så begynte jeg å se LIS på NRK.
Serien følger unge, norske leger under den kanskje mest brutale fasen av karrieren: lege i spesialisering, - LIS. De er nyutdannede, slitne, og valgene de tar har alt å si for om noen overlever i jobben eller ikke.
Petra og de andre i serien er omtrent på min alder. Det er ikke enkelt å se på. Jeg får vondt i magen, men jeg klarer ikke slutte å se på.
Båret inn på legevakten
Fredagen like før påske endte jeg på Oslo legevakt. Ikke noe dramatisk. Bare en idrettsskade som hadde blusset opp, som gjorde det umulig å få sove. Jeg ble nærmest båret inn av min samboer ved 01-tiden.
Etter noen runder med smertestillende, hoppet jeg ut derfra på krykker rundt klokken åtte lørdag morgen.
Nå sitter jeg og tenker: Skulle jeg tatt medisin eller sykepleie?
Det er selvsagt et søtt og litt naivt løfte, men det er ærlig. Jeg tror det sier noe om hva en TV-serie kan gjøre med folk. Den klarer det politikerne ikke klarte, i hvert fall med meg.
Hva er en reell krise?
Jeg ser serien og tenker på alle arbeidsplasser som har sendt ut en intern e-post om at kaffemaskinen er tom, eller at noen ikke har ryddet etter seg på kjøkkenet og kalt det en krise.
Jeg tenker på alle HMS-møtene som er blitt holdt fordi stolen er litt lav og lyset er litt hardt.
Jeg tenker på de som sitter i møter og diskuterer mangelen på møterom, for å ha et møte som åpenbart bare kunne vært en e-post.
Delta i OsloDebatten
Knapt et pauserom, eller pusterom
Vi snakker mye om rekrutteringskrisen i helsevesenet. Om mangel på sykepleiere, om legeflukt, om et system under press. Vi lager rapporter, nedsetter utvalg og debatterer turnusordninger.
Også har vi de som knapt har et pauserom å trekke seg tilbake på.
Jeg tenker på Petra, legespesialisten, som rett før arbeidsdagen er slutt blir bedt om å jobbe dobbelt.
LIS har åpnet en helt ny verden for meg. Jeg har alltid hatt respekt for helsepersonell, men respekt på avstand er ikke det samme som å forstå.
Serien viser frem mennesker i et system som krever alt av dem, dag etter dag, natt etter natt. Den viser frem den menneskelige kostnaden bak de hvite frakkene, uten å pynte på det.
Det betyr noe å dukke opp
Kanskje det vi trengte var serien LIS, slik at den yngre generasjonen blir motivert til å søke seg til et sted som trenger flere mennesker.
Et sted hvor det faktisk betyr noe å dukke opp, for da er kanskje fremtiden litt mindre skummel.
Neste gang jeg er så uheldig å havne på legevakta, og forhåpentligvis blir det lenge til, skal jeg komme med nybakte boller til hele gjengen. Det er det minste de fortjener.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Familiefaren lever et hemmelig liv på byens sauna. Det er ikke lett å se på
Intetsigende pjatt som er pinlig å lytte til
«Eliten» i blokka tviholder på et Oslo som ikke lenger finnes
Straffen for å ta noen ekstravakter på Kiwi: Fanget i gjeld