I debutromanen «Engstelig svarting» skriver Humoretaten-ansatte Javad El Bakali (32) i hurten og sturten om en håndfull sørgelige skjebner på Sagene i Oslo.

«Du er ikke på bunnen før du må pante tomflaskene som en psykisk syk sosialklient glemte igjen hjemme hos deg, for å få mat.»

I en kommunal boligblokk i Iladalen, Søren Jaabæks gate 3A, med gåavstand til Sagene kirke og en drøy spasertur unna Nydalen distriktspsykiatriske senter, har en bolig på 58 kvadrat blitt ledig. I dag flytter marokkaneren Kamal Idrissi fra Haugenstua inn, etter å ha vært innlagt på Grorud en stund. Med alle eiendelene sine i to blå IKEA-poser og en North Face-bag. Og tendenser til depresjon og panikkangst i kroppen.

Kamal mangler både komfyr og kjøleskap, i hvert fall den første uka. Den andre uka er kjøleskapet strøkent, den tredje uka tekster han søstera at han bor i en leilighet uten kjøleskap (og komfyr), og den fjerde uka har han fått ordnet seg et nytt kjøleskap. Rart, eller hva?

Engstelig svarting

Javad El Bakali

Roman

«En fjert i bokvåren»

En

vits

Pussigere blir det. Mens overskriften i første kapittel roper juli, sier Kamals psykolog i deres første samtale i samme kapittel at dagens dato er 30. september. Uka etter skriver vi også september, ifølge Kamal, som legger ut om septemberværet. I oktober.

Enda senere blir en av de andre beboerne kjørt til sykehuset i smerter. Hun har gått gravid i over ni måneder, likevel sier bydelens prosjektleder i avdeling omsorg og mestring at ungen kom litt før tida.

Mens Kamal litt før det igjen sier at «klientellet her er verre enn jeg så for meg», om en bydelskafé uten å ha vært der før. Kaféen har gratis mat to dager i uka. Noe Kamal synes å ha glemt da han midt i uka belager seg på å spare penger resten av uka ved å gå her.

Kamal gir leseren uke for uke innblikk i sin triste tilværelse. Han er 29 år og arbeidsledig og mangler både dame, bolig med genialt skapsystem og dyrt treverk og sofa til 60 000, sånt vennene har fått seg. Velger reisedestinasjoner ut fra filmer de ser, gjør de også. Prisen betyr ingenting. De har jo godt betalte jobber, hele gjengen.

Kamal føler livet er en vits. Og boka om ham, er det stort mer å si om den?

Pinlig

uoppmerksom

Bokas tittel sier en hel del. Den gir hint om en fortelling ala den om Jamal og Mo i «Tante Ulrikkes vei», Zeshan Shakars prisbelønte debut. Også er fortelleren i «Engstelig svarting» nesten navnebror med en av fortellerne i Shakars bok.

Men innfrir den? Det korte svaret er altså nei.

Været får vi vite nok om. Knapt et kapittel passerer uten at temaet er oppe. Og det regner hver gang. En grå tilværelse, med andre ord. Kommunegrå. Heisen i boligblokka er den mest kommunale Kamal har sett. Lappen på døra på personalbasen har en slik smiley på seg som bare kommunalt ansatte kan finne. Prosjektlederen har kommunal lønn, og Kamal har møtt mange kommunale tørre mennesker opp gjennom. For ikke å glemme at det i et hjørne på psykologens kontor står en kommunal stol.

Annet i boka kunne nok El Bakali selv satt seg enda bedre inn i. Det gjelder for det første selve historien i den. Susanne sier hun har tre år igjen på bachelorstudiet i psykologi. Så sier Kamal hun har studert i tre år. Så hun er ferdig? Så regner Susanne med å jobbe med pasienter etter studiet. Altså er det profesjonsstudiet hun går på? Ikke bachelor?

Dette er grunnleggende research, og det er rett og slett flaut at ei bok slipper gjennom uten at denne researchen er gjort. Psykologistudiet er ellers et prestisjestudie og ikke et studie en bare havner på etter å ha tenkt at psykologen i ungdomsskoletiden gjorde en god jobb.

Ingen

englesang

«Engstelig svarting» er den klassiske fortellingen om gutten som lyver for å få drømmedama, i knudrete, resirkulert innpakning. Den er også fortellingen om den bortkomne sønnen, uten at en hører antydning til englesang eller ser så mye som et glimt av noen glorie av den grunn.

Mer enn én forfatter før El Bakali har tegnet portretter av trøblete tilværelser i bøkene sine. «Engstelig svarting» er i beste fall en blek kopi av disse.

Hen fortjener nærmest en pris som holder ut til siste side i denne nokså korte boka. God trening i å pløye gjennom platte og gjentakende tekstpassasjer hjelper en et stykke på vei.