Herold

– Vi kan fortsatt velge en annen vei, både i politikken og i kommentarfeltene, mener Helene Winther Gjerløw.

Jeg vet ikke helt når det skjedde, men jeg merker at jeg leser kommentarfelt og nyheter på en annen måte enn før.

Litt mer uro i magen. Litt mer slitenhet. For det er blitt hardere. Mer splittelse, mer mistenkeliggjøring, mer av det å stemple hverandre.

Vi kaller hverandre løgnere, stygge ord flyr lettere, og rasisme, hat og hard retorikk vokser stadig.

Både de som kan komme til å lede landet og vi som sitter i kommentarfelt. Det gjør noe med tilliten mellom oss. Det gjør noe med hvordan vi ser på hverandre.

Og kanskje er det som bekymrer meg mest. At en måte å snakke på som bygger opp under avstand og konflikt, sakte blir normalen. At vi venner oss til det. Jeg tar meg selv i å savne en annen tone.

En tid der man kunne være dypt uenig, men fortsatt møte hverandre med respekt og en form for hverdagslighet.

Jeg tenker på Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch, som sto langt fra hverandre politisk, men likevel behandlet hverandre med en selvfølge av respekt. Der uenighet ikke automatisk betydde at den andre måtte mistenkeliggjøres eller settes i bås.

Samtidig kjenner jeg på det spørsmålet mange sikkert kjenner på. Orker jeg å følge med på dette? Orker jeg å ta det innover meg? Det hadde vært enklere å trekke seg unna. Men så er det de ordene som dukker opp igjen, om at vi ikke skal tåle urett bare fordi den ikke rammer oss selv.

Jeg tenker også på kongen vår Harald, og en historie jeg aldri helt slipper. Da han besøkte en urbefolkning, valgte han å være tett på menneskene han møtte. En konge hadde aldri sovet ute med urbefolkning.

Men kongen vår valgte å sove ute sammen med dem i tiden han var der, og med sjamanen som var leder. Da han skulle ta farvel, sa sjamanen at nå reiste han tilbake til sivilisasjonen. Kong Håkon svarte at kanskje var det heller slik at han selv reiste fra den.

Den historien får meg til å stoppe litt opp. For hva er det egentlig som er et sivilisert samfunn? Jeg sitter ikke med fasiten. Jeg kjenner mest på en uro. Men også et håp. Et håp om at vi ikke lar dette dra for langt.

At vi fortsatt kan velge en annen vei, både i politikken og i kommentarfeltene. Og kanskje er det derfor jeg står og ser på «Solen» av Edvard Munch.

Som om det fortsatt finnes noe der som ikke lar seg mørkne helt.

Barnelegen hetses: – Visste ikke det var så ille

Vi møter AP-leder Hamza etter kommentarstormen: – Jeg vil legge ut flere stiger som flere kan gå opp

Har vi allerede begynt å glemme? Tok det bare en generasjon?