Herold

Nasjonalt ungdomsråd er som å ha ett passord til alt; det høres på overflaten skikkelig bra ut, men det er rett og slett ikke en god idé.

Nå jobber lederne for alle de fylkeskommunale ungdomsrådene og flere kommunale ungdomsrådsledere for å opprette et nasjonalt ungdomsråd. Heldigvis ser det ikke ut til å skje, og det er det en god grunn for.

I 2019 ble ungdomsråd lovfestet og pålagt i alle landets kommuner, med mandat til å gi råd på vegne av et ungdomsperspektiv til politikerne i sitt kommunestyre. I de aller fleste kommunene er inntrykket mitt at dette fungerer utmerket. Ungdomsrådet i Salangen, for eksempel, en kommune med under 2 000 innbyggere, klarer de veldig fint på bakgrunn av ungdomsrådets representativitet å samle inn felles råd man kan gi videre til kommunen.

Dette er bra.Problemet, mener jeg, oppstår i større kommuner.

Ta Tromsø, som jeg kjenner godt til. Vi er landets yngste kommune med 80 000 innbyggere, hvor rundt 15 000 er ungdommer. Ungdomsrådet her har «Nord-Norgebanen» og «gratis skolemat» som sine to viktigste hovedsatsinger. To saker overhodet ikke alle ungdommer er enige om.

Gratis skolemat er kanskje en av de mest omdiskuterte politiske sakene blant vår aldersgruppe. Ungdommene i Tromsø er faktisk ikke enig. Likevel skryter man av rådet i media og dets rolle som organ som er der for «å representere alle ungdommer».

Men her erproblemet: Et ungdomsråd skal ikke «representere alle ungdommer». Flere ungdomsråd opererer med denne holdningen hvor de ser på seg selv som en interesseorganisasjon for ungdom, men det finnes ikke én felles interesse for ungdommen.

Ungdom er ikke en homogen gruppe, noe vi vet på grunn av bl.a. skolevalget og medlemstallene i ungdomspartiene. Vi ungdommer tilhører altså en velgerbase som strekker seg minst fra Rød Ungdom til FpU, på samme måte som for de voksne.

Siden ungdomsråd,i hvert fall i de største kommunene, ikke kan vite hva flertallet av ungdommen i sin kommune mener, mener jeg at vi i hvert fall ikke kan ha et nasjonalt ungdomsråd som liksom skal representere ungdommer fra Kristiansand til Vadsø.

Dessverre er det å ha hovedsatsninger, slik som i Tromsø, vanlig i flere større kommuner. Et ungdomsråd, verken nasjonalt eller kommunalt, kan ha slike fastbestemte saker.

I Tromsø blirdisse hovedsakene vedtatt på en ungdomskonferanse, hvor det er maks 100 deltakere. I Oslo heter dette Ungdommens bystyremøte, her møter rundt 100 representanter fra de lokale bydelsungdomsrådene og andre organisasjoner, som ikke er demokratisk valgte av alle ungdommer. I Trondheim kalles det for ungdommens bystyre hvor 21 faste representanter fra ungdomsskoler og videregående skoler i Trondheim deltar.

Dette er ikke godt nok for å kunne si man representerer alle ungdommer i en kommune. Og når dette ikke går i en kommune, hvordan skal man klare å få et representativt råd på landsbasis? Jeg mener at lovfestede ungdomsråd var et utrolig godt tiltak. Men hva flere ungdomsråd har blitt til, blant annet hjemme i Tromsø, synes jeg er skummelt.

Ungdomsråd skalikke opptre som interesseorganisasjoner med egne politiske fanesaker. Et ungdomsråd skal være et representativt bredt sammensatt råd som ved sine egne erfaringer og opplevelser gi innspill på politiske og administrative prosesser. De bør først og fremst gi råd i konkrete saker, arbeide for et bedre ungdomshus, faktisk løfte nye saker på vegne av ungdommene i sitt nærmiljø og bidra med et ungdomsperspektiv på bakgrunn av sin egen representativitet.

Ideen fra lederne for de fylkeskommunale ungdomsrådene om å få et nasjonalt ungdomsråd kommer ikke til å fungere fordi de forsøker å være representative, noe som er uoppnåelig. Et nasjonalt ungdomsråd kommer til å skjule seg under en demokratisk kappe, men vil være en ulv i fåreklær for demokratiet.