Herold

Bak de kongelige smilene skjuler det seg en brutal sannhet: Det finnes ingen synlig plan B for når de eldste takker for seg.

Det er lett å bli rørt.

Prinsesse Astrid er 94 år, og møter opp i Oslo rådhus. Hun smiler og håndhilser. Hun er trolig verdens eldste prinsesse, men etter en vår preget av sykdom er hun likevel tilbake på jobb. Prinsesse Astrid vekker respekt. Hun har gjort det i et helt liv.

Men dette er ikke bare en hyggelig historie. Det er et kongehus som mangler folk.

For mens prinsessen stiller opp, uteblir de som egentlig skal bære kongehuset videre.

Tove Taalesen

De gamle holder hjulene i gang

Uttrykket «de gamle er eldst» brukes gjerne med et smil. Litt beundring. Litt humor. Og ja, det passer. For det er ingen tvil om hvem som holder systemet oppe.

Det er kong Harald, dronning Sonja og prinsesse Astrid.

Alle tre godt opp i årene, men fortsatt i aktiv tjeneste. Alle med en pliktfølelse som trumfer både alder og helse.

Det står det respekt av. Samtidig er det vanskelig å ikke stille spørsmålet: Hvor er resten?

For dette er ikke en styrke i lengden. Det er en sårbarhet.

Er dette egentlig et bærekraftig monarki? Kan vi forsvare en ordning som i praksis er avhengig av at mennesker langt opp i årene fortsatt møter opp og leverer, selv når helsen skranter og kapasiteten naturlig nok er begrenset?

Og hva er det egentlig vi betaler for, når det er de samme få som må bære hele synligheten?

Slottet henter fra egne rekker

Ikke nok med at gjennomsnittsalderen for de som representerer kongefamilien er 81 år, så har Det kongelige hoff hentet inn en ny hoffdame.

Ikke en ny stemme. Ikke en ny generasjon. Men en gammel kjenning.

Pensjonisten Berit Tversland er tilbake.

Hun har allerede hatt en lang karriere ved Slottet. Guvernante for barna. Sekretær. Kabinettsekretær. Fungerende hoffsjef. Hun gikk av med pensjon i 2012.

Nå er hun tilbake. Som hoffdame for prinsesse Astrid. Prinsessens tidligere hoffdame har gått av med pensjon.

Det er nesten symbolsk. Når én 70-åring går av, henter Slottet inn en ny.

Det er ikke fornyelse. Det er gjenbruk. Det er resirkulering.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=90531

Pliktfølelse som siste buffer

Det som holder kongehuset oppe, er ikke struktur. Det er pliktfølelse. En generasjon som ikke trekker seg tilbake, som ikke melder forfall, som møter opp uansett hvor gamle og syke de er.

Det er en styrke. Men det er også en sovepute.

For et system som er avhengig av enkeltpersoners lojalitet, er et system uten reell bemanning. Det finnes ingen reserve. Ingen som tar over. Ingen som avlaster.

Det er derfor en 94-åring fortsatt står der.

Et kongehus på sparebluss

I andre kongehus er det bredde. Flere som representerer. Flere som kan trå til.

Her hjemme er det blitt smalere. Færre navn. Færre ansikter. Færre som bærer oppgaven.

Likevel er forventningene de samme. Besøkene skal gjennomføres. Synligheten skal opprettholdes. Norge skal representeres.

Regningen er enkel: Noen må gjøre jobben.

Det uunngåelige spørsmålet

Så hva skjer når de ikke lenger kan?

Når sykdom ikke lenger kan jobbes rundt. Når alderen faktisk setter en stopp.

Det finnes ikke en plan B som er synlig for offentligheten.

Bare en stilltiende forventning om at de samme skal fortsette litt til.

Det kongehuset skylder oss, er ikke flere smilende oppdrag fra en 94-åring. Det er en avklaring. Hvem skal faktisk gjøre jobben de neste to årene? Hvilken rolle skal neste generasjon ha? Og hvordan skal dette bemannes i praksis?

Så lenge de eldste møter opp, går det rundt. Den dagen de ikke gjør det, stopper det.

Og da står vi igjen med det ubehagelige spørsmålet: Skal vi fortsette å finansiere fritiden til en kronprinsfamilie som er mer opptatt av å verne om flokken enn å ta ansvar for institusjonen?

Populære videoer