Herold

Det finnes politiske feilvurderinger. Og så finnes det Helseplattformen.

Da Helse Midt-Norgevalgte å inngå milliardkontrakt med amerikanske Epic Systems, var det ikke i uvitenhet. Det var ikke mangel på advarsler. Det var ikke fravær av erfaringer.

Det var et valg.

For erfaringene fantes– i rikt monn.

I Danmark hadde implementeringen av tilsvarende systemer ført til kraftige reaksjoner fra leger og sykepleiere. I Finland ble det rapportert om ineffektivitet og betydelige oppstartsproblemer. Og i USA, hvor Epic er en gigant, er systemet kjent for å være både kostnadsdrivende og krevende å bruke.

Dette var ikke skjult kunnskap. Det var offentlig tilgjengelig virkelighet.

Likevel ble kontrakten signert. Likevel ble risikoen bagatellisert. Likevel ble kritiske røster skjøvet til side.

Hvordan er det mulig? En forklaring er systemsvikt: En beslutningsstruktur der avstanden mellom toppledelse og klinisk hverdag er blitt så stor at advarsler mister kraft. En kultur der prestisjeprosjekter får leve sitt eget liv, uavhengig av realitetene de er ment å forbedre.

Men det finnesogså en mer ubehagelig forklaring: At man visste – og valgte å gå videre likevel.

Det bringer oss til det kanskje mest problematiske: hemmeligholdet.

Kontrakten med Epic er i stor grad unntatt offentlighet. Et av de største IT-prosjektene i norsk helsevesen er dermed skjermet fra innsyn. Dette er ikke bare uheldig – det er demokratisk problematisk. Når milliarder av offentlige kroner brukes, og konsekvensene berører pasientsikkerhet, burde åpenhet være en selvfølge.

I stedet møtes offentligheten med lukkede dører.

Hva skjules?

Risikofordeling? Ansvarsfraskrivelse? Kostnadsstrukturer som ikke tåler dagens lys?

Like påfallende er fraværet av en uavhengig gransking. I andre sektorer ville en slik situasjon – med omfattende kritikk fra fagmiljøer, rapporterte avvik og svekket tillit – utløst umiddelbar gjennomgang.

Her skjer det ikke.

Hvorfor?

Fordi det er politisk ubehagelig?

Fordi for mange har for mye å tape?

Eller fordi systemet beskytter seg selv?

Helseplattformen er ikke bare et IT-prosjekt som gikk galt. Det er et symptom på noe dypere: en beslutningskultur der varsler ignoreres, risiko undervurderes og ansvar pulveriseres.

Det holder ikkelenger med redegjørelser, beklagelser og nye interne gjennomganger. Etter tilsynsrapporter, varsler fra helsepersonell, kritiske revisjoner og den nylige åpne høringen i Stortingets helse- og omsorgskomité, er kunnskapsgrunnlaget mer enn tilstrekkelig.

Nå er det Stortingets ansvar å handle:

• Det må nedsettes en uavhengig, ekstern gransking av hele anskaffelsesprosessen – fra behovsvurdering til kontraktsinngåelse og implementering. Mandatet må være bredt, og konklusjonene må offentliggjøres i sin helhet.

• Det må kontrakten med Epic Systems frigis så langt loven tillater. Offentligheten har krav på innsyn i hvordan fellesskapets midler er forpliktet, og hvilke risikovurderinger som ble gjort.

• Det må det innføres en reell, nasjonal kontroll med videre utrulling og bruk av Helseplattformen. Det innebærer klare krav til dokumentert pasientsikkerhet, arbeidsbelastning og funksjonalitet – og en reell mulighet til å stoppe eller reversere løsningen dersom kravene ikke oppfylles.

Til slutt måansvarsforholdene avklares. Ikke for å finne syndebukker, men for å gjenopprette tillit. Når ingen holdes ansvarlige, svekkes systemet ytterligere.

Dette handler ikkebare om ett prosjekt i Helse Midt-Norge. Det handler om hvordan vi forvalter fellesskapets ressurser, og hvordan vi beskytter det viktigste vi har: pasientsikkerheten. Stortinget kan fortsatt vise at demokratisk kontroll fungerer.

Men da må de gå fra ord til handling – nå.