Herold

Det er streik i reiselivet. Og midt i det hele er arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng, fra Gudbrandsdalen ingen ringere, tilsynelatende opptatt med andre ting.

Hun har nemlig bestemt seg for ikke å si noe som helst så lenge konflikten pågår. En arbeidsminister som tier i en arbeidskonflikt. Det er et prinsipp vi respekterer. Men noen andre må da si det som bør sies.

Fellesforbundets leder Christian Justnes har gjentatte ganger hevdet i mediene at streiken handler om lønn. Men i forhandlingene rett før påske fikk ikke NHO Reiseliv et eneste konkret krav om lønnsøkning på bordet. Denne konflikten handler om én ting: kravet om at arbeidsgiverne skal forskuttere sykepenger, foreldrepenger og pleiepenger på vegne av staten. Å gjenta dette feilaktig i intervju etter intervju er ikke faglig retorikk, det er villedning.

At norske arbeidstakere i 2026 må streike for å få utbetalinger fra NAV i tide, er ille. De ansatte har et reelt og legitimt problem og det fortjener en reell løsning. Men løsningen er ikke å gjøre småbedrifter til gratis bank for staten. Løsningen er å fikse NAV.

Det er ikke fjellhotellet på Venabygsfjellet som har skapt lange saksbehandlingstider hos NAV. Det er ikke kafeene oppover Gudbrandsdalen som år etter år har latt køen av ventende sykemeldte vokse. Det er regjeringen som har latt dette skure, statsbudsjett etter statsbudsjett.

Norske overnattingsbedrifter har en driftsmargin på rundt 4 prosent, mot cirka 8 prosent for norsk næringsliv ellers. Her i Innlandet er marginen i mange tilfeller nær null. Disse bedriftene skal nå i tillegg ta likviditetsrisiko på vegne av NAV. Uten sikkerhet og uten kompensasjon. Det er en byrde arbeidsgivere i de fleste andre bransjer aldri ville blitt pålagt.

Reiselivet i Innlandet er ikke bare de store kjedene. Det er familiedrevne hoteller i Espedalen og Østerdalen, serveringssteder utover flatbygdene på Ringsaker og kafeen på Skarnes som er bygdas eneste møteplass. Mange av disse har ikke økonomisk bæreevne til å bære statens regning. Resultatet er forutsigbart: de minste forsvinner først. Da mister vi ikke bare arbeidsplasser, vi mister lokalt eierskap og møteplassene som gir steder identitet.

Her burde arbeidsgivere og ansatte stått skulder ved skulder og krevd raskere utbetalinger fra NAV. I stedet er de satt opp mot hverandre, i en kamp der den egentlige motparten aldri møter til forhandlinger.

Vi forstår at statsråd Kjersti Stensenghar valgt å holde seg på sidelinjen. Det er hennes valg som statsråd. Men hun er gudbrandsdøl og kjenner disse bedriftene. Hun vet hva det betyr for et lite lokalsamfunn å miste den siste serveringsplassen. Og hun vet at NAV må ryddes opp i, at saksbehandlingstiden må ned og at pengene må ut i tide.

Det er statens ansvar. Det er Stensengs ansvar.