Herold

En ordning som fremstår mer rigid enn rimelig.

Norge liker å omtale seg selv som et land med likeverdig tilgang til helsetjenester. I praksis er dette i ferd med å bli en sannhet med store forbehold, særlig for oss som bor i distriktene.

Et konkret eksempel fra Finnmark illustrerer problemet:

En pasient fra Mehamn skal til én times psykologtime ved VPP i Karasjok. Det som i utgangspunktet er et enkelt behandlingsbehov, utvikler seg til en tredagers reise:

Dag 1: Buss fra Mehamn til Lakselv, med overnatting.

Dag 2: Buss til Karasjok, én times konsultasjon, retur til Lakselv og ny overnatting.

Dag 3: Buss tilbake til Mehamn.

Tre døgn. For én time behandling.

Alternativet; drosje eller bruk av egen bil, ville gjort det mulig å gjennomføre reisen samme dag. Likevel avslår Pasientreiser dette konsekvent. Begrunnelsen er at transport skal skje etter «billigste rutegående alternativ», og at det ikke er adgang til skjønn.

Bruk av drosje fra flyplass etter kveldsflyet til ytterdistriktene i vår kommune godkjennes heller ikke etter helsekonsultasjon. Her er beskjeden at du må overnatte på hotell i Mehamn og få dekket langt under halvparten av kostnaden fra Pasientreiser. Så blir det drosje dagen etter hjemover. Pasientreiser dekker ikke drosje som kjører på natt-takst.

Resultatet er en ordning som fremstår mer rigid enn rimelig.

Når systemet blir en barriere

Konsekvensene er alvorlige. Pasienter uten økonomiske ressurser, familie eller nettverk rammes hardest. De må enten tåle en urimelig belastning eller avstå fra behandling. Noen velger å betale reisen selv, andre lar være å møte.

Det betyr i realiteten at tilgang til helsehjelp ikke lenger bare handler om medisinsk behov, men om bosted, økonomi og sosialt nettverk.

Dette bryter med selve grunnprinsippet i den norske helsetjenesten: at tilbudet skal være likeverdig.

En skjult kostnad for kommunene

Problemet stopper ikke ved pasienten.

Ordningen legger også et betydelig press på distriktskommuner. Mange eldre har ikke pårørende i nærheten som kan følge dem til behandling. Dermed må kommunalt ansatte ofte steppe inn som ledsagere.

Dette er ikke bare en praktisk utfordring – det er en økonomisk belastning som i realiteten veltes over på kommuner med allerede stramme budsjetter.

Mens staten sparer på transport, betaler distriktene prisen.

Regelverk uten rom for skjønn og fornuft

Pasientreiser viser til regelverket: billigste alternativ skal velges, og skjønn utvides svært skjelden.

Men når regelverket fører til løsninger som åpenbart er urimelige, må spørsmålet stilles: Er praksisen i tråd med intensjonen?

Ingen kan med rimelighet hevde at tre døgns reise for én times behandling er en forsvarlig eller verdig løsning. Når systemet produserer slike utfall, er det ikke lenger pasienten som er problemet – det er systemet.

Et spørsmål om politisk vilje

Dette er ikke en teknisk detalj. Det er et politisk spørsmål.

Vi trenger en ordning for pasientreiser som:

-åpner for skjønn der rutetilbudet gir åpenbart urimelige løsninger

-sikrer reell, ikke bare formell, likeverdig tilgang til helsehjelp

-tar hensyn til avstand og de geografiske realitetene i distriktene

Slik ordningen fungerer i dag, oppleves den ikke som en støtte, men som en barriere.

Spørsmålet er enkelt: Skal det virkelig være slik at det tar tre døgn å få én times helsehjelp i Norge?

Hvis svaret er nei, er det på tide å gjøre noe med det.

Med vennlig hilsen

Ragnhild Vassvik (AP)

Ordfører i Gamvik kommune.