Herold

Alt handler ikke bare om penger.

Eller, for å si det sånn; alt handler ikke bare om pengene i seg selv mer enn det handler om følelsen av å ha eierskap til hva visjonen om penger kan utrette når det kommer til samhold, identitet og vekst.

Forrige uke kunne Nussir-prosjektets forkjemper nummer én: Øystein Rushfeldt juble over endelig å ha fått grønt lys for å ferdigstille den underjordiske gruven og prosessanlegget i Kvalsund.

Rushfelt jubler ikke alene.

Det største jubelbruset høres unisont fra innbyggerne i Kvalsund. Folket i den lille bygda som Rushfeldt for 20 år siden inviterte til de første folkemøtene om prosjektet.

Underet av møtene hvor Rushfeldt informerte om sine gruveplaner og store vyer for Kvalsunds framtid, tok 16 år gamle Simon Åkesson ordet. Der enkelte i bygda først hadde uttrykt forsiktig engstelse og skepsis, stilte bygdas tenåring seg med rak rygg midt i salen og sa høyt og klart ifra om at den største trusselen mot Kvalsund ikke var støv og støy, men fraflytting.

Ordene ga gjenklang. Ikke bare hos folket i Kvalsund men også hos gruvesjefen selv.

Siden har han understreket i flere intervjuer, hvordan en av hans største motivasjoner for å drive prosjektet videre har vært å oppfylle løftet han har gitt kvalsundværingene om å skape vekst, liv og røre i bygda.

I årene som har gått, har planene om gruve og sjødeponi møtt stor motstand. Fra skeptikere, lokale laksefiskere og særlig fra miljøforkjempere.

Selv gjennom de største nedturene og de bratteste motbakkene, selv når pengene tok slutt, investorene forsvant og det planlagte gruveprosjektet i Kvalsund ble møtt med en blanding av intetsigende skuldertrekk og nedlatende hånlatter, har han aldri sluttet å prate med folk, og lete etter nye veier. Rushfeldt har aldri gitt opp troen.

På samme måte som han aldri har unnlatt å ha med seg folket i Kvalsund som en forutsetning for å få det til.

Under nedturene, under demonstrasjoner mot og i medias kritiske søkelys, har aldri Rushfeldt stått alene. Fra dag én, da Kvalsund fortsatt var en egen kommune, har lokaldemokratiet unisont slått ring rundt Rushfeldt i kampen for Nussir.

«Den største gleden med å vite hva som nå kommer, er hvordan jeg endelig kan innfri lovnaden til Kvalsund. Her blir det liv.»sier Rushfeldt i dag.

Vi tror han. Vi tror at gruvesjefen virkelig mener det når han snakker varmt for boligbygging og synergieffekter. Om barnefamilier som slår seg ned i Kvalsund og om ansattes partnere som bidrar med sårt tiltenkt arbeidskraft til resten av Hammerfest.

Vi tror på stoltheten over å ha fått til noe stort: Framtidstro, samhold og identitet for ei lita bygd. Stoltheten over å ikke bare hente fra, men å tilføre et grunnlag for å bygge av det som er.

Rushfeldthar klart kunststykket å fundamentere i sjela til kvalsundværingen et eierskap til Nussir. Et eierskap til det som nå skal skje.

Ingen virker stoltere eller gladere enn Rushfeldt selv, når han forteller om hvordan den samme 16-åringen som støttet prosjektet i sin spede begynnelse – fra å starte med vaktmestertjenester for gruvesjefen – i dag har dannet et eget selskap med lokalt ansatte som renoverer, som bygger og legger til rette for framtidens drift hos Nussir.

Simon er blitt selve symbolet for hva Rushfeldt høylytt har ønsket seg i kjølvannet av Nussir: Lokalt eierskap og vekst bygget innenfra.

Under siste folkemøte denne uka, etter at nyheten at Blue Moon hadde gitt «go» for ferdigstillelse, tok Simon Åkesson igjen ordet i salen. Med like rak rygg som under folkemøtet i 2009 kunne han denne gang avsløre nyheten om at han nå hadde kjøpt den gamle skolen midt i sentrum av Kvalsund.

Den nedlagte barne- og ungdomsskolen hvor Simon selv var elev, og som i 2022 ble solgt av kommunen til kryptokjendisen Bjørn Zachrisson, under forutsetningen av at han skulle bruke bygget for å skape aktivitet i bygda.

Siden har det gedigne skolebygget blitt stående og forfalle. Ingen aktiviteter er satt i gang.

Ikke før nå.

Dermed har den rakryggede kvalsundværingen Simon Åkesson igjen skapt gjenklang i bygda. Som et bevis på at visst går det an.

Ingen skal undervurdere styrken som ligger i å bli vist tillit, i å bli tatt med som en forutsetning når store ting skal skje.

Man kan være for eller mot gruvedrift, for eller mot sjødeponi. Man kan tro på at utslippene av gruveslam i fjorden vil skade miljøet, eller at det ikke vil gjøre det. Man kan tro på at Nussir vil spille en sentral rolle i det grønne skiftet. Eller man kan tro på det motsatte.

Det man imidlertid må kunne enes om, er hvordan folket i Kvalsund ved å bli tatt med på planer som en viktig forutsetning og del av planene, har fått troen på seg selv, på å bygge med egne muskler. På å stå sammen om et felles mål.

Det meste handler aldri bare om penger, mer enn et eierskap til hva visjonen om penger kan utrette når det kommer til samhold, identitet og vekst.

Det ser vi i Kvalsund i dag.

Helle Østvik, bio