Herold

Etter møter med russiske myndigheter ønsket Bike for Peace å orientere norske politikere om det de hadde lært. Stortingets taushet gjør oss mer sårbare for desinformasjon, ikke mindre, mener organisasjonen.

Remi Strand etterlyser i sitt debattinnlegg på Finnmarksdebatten 4. mai en åpen konsekvensanalyse av sanksjonene mot Russland. Jeg er enig i grunnpremisset: norsk politikk overfor Russland tjener på åpne diskusjoner, ikke på taushet.

Jeg savner en norsk konsekvensanalyse der det klarlegges hvordan Norges sanksjoner mot Russland påvirker norske interesser

Bike for Peace har arbeidet for atomnedrustning siden 1978. Det arbeidet er ikke blitt mindre relevant. Den 5. februar i år utløp New START — den siste avtalen som begrenset USAs og Russlands strategiske kjernevåpenarsenaler. For første gang siden 1972 finnes det ingen juridisk bindende tak på supermaktenes utplasserte strategiske stridshoder. FNs generalsekretær har kalt situasjonen et alvorlig øyeblikk.

Bekymringen som drev reisen er ikke abstrakt fredsidealisme. Norge er strategisk eksponert. Etterretningsanleggene i Vardø, kontrollen over innseilingen til Nordflåten, og rollen som NATOs øyne og ører mot nordvestlig Russland gjør Norge til et åpenbart tidlig mål dersom det kommer til væpnet konfrontasjon mellom stormaktene — uavhengig av hvem som starter den. Det er en sårbarhet vi snakker for lite om i Norge. I et slikt trusselbilde er åpne diplomatiske kanaler ikke et alternativ til troverdig forsvar; de er en del av troverdig forsvar. Den erkjennelsen lå til grunn for norsk Sovjet-politikk under hele den kalde krigen, og den er minst like relevant nå. Det er denne bakgrunnen vi reiste til Murmansk og Moskva med i mars 2026.

Vi møtte blant andre Sergej Kislyak — førstenestleder i Føderasjonsrådets utenrikskomité. Vi møtte representanter fra Statsdumaens utenrikskomité og fra det russiske utenriksdepartementet. Dette var møter med russisk statsapparat. Det er en informasjonskilde det er forsvarlig å være kritisk til, og en informasjonskilde det er forsvarlig å være interessert i.

Tilbake i Norge ba vi om å få overlevere det vi hadde hørt, til Stortingets utenriks- og forsvarskomité og til stortingsrepresentantene fra Rogaland. Vi ba ikke om støtte til våre vurderinger. Vi ba om en samtale der det vi hadde hørt kunne formidles til dem som faktisk skal forme norsk politikk overfor Russland. Svaret var taushet.

Skepsis mot slike kontakter er på sin plass. Norske forskere har dokumentert hvordan russisk statlig informasjonsvirksomhet bruker myke kanaler — kultur, religion, folk-til-folk-arbeid — som ledd i en bredere innflytelsesstrategi i nordområdene. Russisk-vennlige medier vinklet våre møter slik det passet deres formål. Det er en risiko ved enhver slik kontakt, og det er en risiko vi har tatt på alvor. Bike for Peace har drevet denne typen dialogarbeid i nesten 50 år — gjennom den kalde krigen, gjennom årene etter Sovjetunionens fall og inn i dagens væpnede konflikt — uten å skifte metode etter konjunkturene. Det gjør oss ikke immune mot å bli brukt, men en konsekvent posisjon over fem tiår er ikke uvesentlig.

Men nettopp derfor er Stortingets respons feil. Den russiske vinklingen av møtene blir ikke borte fordi norske politikere ikke vil høre om dem. Det blir bare færre i Norge som har anledning til å vurdere informasjonen kritisk.

Bike for Peace er ikke en back-channel mellom regjeringer, men vi tilbyr Stortinget informasjon fra et samtaleregister offisiell norsk diplomati for tiden ikke har tilgang til. En åpen orientering for utenrikskomiteen er det stedet hvor informasjonen både kunne etterprøves av dem som har best forutsetning for å vurdere den, og gjøres til del av åpen norsk debatt. Det er den minst risikable måten denne typen kontakt kan håndteres på.

Strand etterlyser konsekvensanalyse av sanksjonene. Bredere norsk politikk overfor Russland trenger samme åpenhet — også når den hviler på informasjon Stortinget ikke har villet høre. Spørsmålet er ikke om noen skal være enige med oss. Spørsmålet er om en demokratisk debatt skal forholde seg til informasjon den har tilgjengelig, eller late som den ikke finnes.