Herold

YTRING: Angående Rossabø skole i Haugesund: De er kommet to forslag, der begge innebærer å legge ned skolen med over 300 elever, handikappede og hørselshemmede.

Dette forslaget fra politikerne framstår som en teknisk «strukturendring», men realiteten er noe helt annet: Det er en nedbygging av et etablert, velfungerende skoletilbud, med store konsekvenser som undervurderes.

For det første: Argumentet om overkapasitet brukes for enkelt. Ja, det finnes ledige plasser i kommunen totalt sett, men skole handler ikke om rene tall i et regneark. Geografi, nærmiljø, tilhørighet og trygg skolevei er avgjørende faktorer, spesielt for barneskoleelever.

Å spre 300 elever fra Rossabø ut på flere skoler vil fragmentere miljøet og svekke både det sosiale og pedagogiske fundamentet.

For det andre: Rossabø er ikke «bare en skole». Den har et etablert fagmiljø, inkludert kompetanse på hørselshemming. Slike miljøer bygges opp over mange år, de kan ikke bare flyttes på papiret uten tap av kvalitet. En nedleggelse innebærer en reell risiko for å svekke et spesialisert tilbud til en sårbar elevgruppe.

For det tredje: Økonomiargumentet er kortsiktig. Ja, det krever investeringer å oppgradere bygningsmassen, men alternativene som foreslås innebærer også betydelige kostnader (opp mot 175 + 60 millioner). Samtidig mister man en fullt fungerende skole og et stabilt nærmiljø.

I tillegg antydes det at tomten kan frigjøres til andre formål, noe som gir grunn til å stille spørsmål ved hva som egentlig er drivkraften bak forslaget.

For det fjerde: Befolkningsprognoser er usikre. Historien viser at slike prognoser ofte bommer. Å legge ned skoler basert på dagens lave fødselstall kan vise seg å være en strategisk feil når behovet snur, og da er det for sent å bygge opp igjen det som er revet ned.

Til slutt: Dette handler ikke bare om effektivisering, det handler om prioriteringer. Når man velger å legge ned en skole med 300 elever, et etablert fagmiljø og sterk lokal forankring, sender man et tydelig signal om hva som veier tyngst. Og det er ikke barna.

Rossabø skole er ikke et problem som må løses, det er en ressurs som må bevares.