Herold

Sveinung Fridtun Øyen fortviler over at han ikke får muligheten til å gjøre det samme som faren og bestefaren har gjort gjennom 70 år.

(Østlendingen): 38-åringen har overtatt gården Solvang i Nord-Atndalen i Folldal.

Der har foreldrene over lengre tid fått tatt ut en begrenset mengde skogsvirke i et vernet område under relativt strenge vilkår.

For en måned siden fikk Øyen endelig avslag på å drive hogst i egen skog.

Det vil si at skogen er helt vernet og de får ikke lengre hente ut virke fra den.

– Vi, naboer og andre grunneiere føler på en veldig avmakt for det totale vernetrykket, sier Sveinung.

Dispensasjon med en rekke vilkår

Det hele startet for 25 år siden.

Da, i 2001, ble Atnsjømyrene langs elva Atna i Stor-Elvdal og Folldal kommuner opprettet som naturreservat. Formålet var å bevare et større myrkompleks med tilhørende flora og fauna i naturtilstand

Foreldrene fikk i 2002 en skjønnsmessig erstatning på 110.000 kroner for en skogteig på cirka 600 dekar.

Samtidig ble de innvilget dispensasjon fra Fylkesmannen i Innlandet (nå Statsforvalteren i Innlandet) til å ta ut inntil 40 kubikk med virke i året på egen eiendom.

– Det opplevdes som implisitt at man da også var sikret bruk av skogen framover. Ikke minst ut ifra den lave erstatningssummen som ikke dekker kjøp av tilsvarende skog, sier Øyen.

Driften av skogen har vært i familiens eie siden henholdsvis 1950 og 1980-tallet.

– Bestefar drev med hest i skogen på 1950-tallet. I hele denne perioden har det vært skånsom drift uten store inngripen, hevder Sveinung Fridtun Øyen til Østlendingen.

I dispensasjon gitt til foreldrene ble det satt en rekke vilkår. Hogst og kjøring skulle varsles til Statens Naturoppsyn (SNO) senest to dager før gjennomføring av tiltaket.

Statsforvalteren mener at dette vilkåret ikke har vært overholdt. Dermed har verken de eller SNO kunnet følge med på den hogsten som har skjedd i reservatet.

Da den siste dispensasjonen ble gitt i 2019 ble det lagt inn krav om at grunneierne skulle varsle SNO to dager før de skulle i skogen.

Faren Storm J. Øyen kontaktet SNO på telefon og fikk beskjed om at vilkåret var i overkant byråkratisk og at de ikke trengte å varsle.

– Men det har vi kun muntlig og ingen bevis for, sier Øyen.

– Gjelder person og ikke gården

Statsforvalteren har gjort klart overfor Øyen at Atnsjømyrene er et vernet område og ingen andre kan drive i skogen med unntak av hans mor og far.

Det hjelper ikke at det var et eierbytte høsten 2020. Tillatelsen gjelder for person og ikke gards- og bruksnummer.

Hvis han skulle drive i skogen måtte han søke på nytt.

– Jeg trodde det var en grei byråkratisk ting å få igjennom, men nei. Jeg fikk beskjed om at Statsforvalteren måtte ha en befaring. Da jeg spurte om å få være med opplevde jeg ikke akkurat velvilje for det, fortsetter Øyen.

I søknaden til Statsforvalteren anførte han at skogeiendommen er den eneste kilden til ved og materialer som skjæres på det lokale sagbruket og brukes til vedlikehold av bygninger på gården.

Han opplyste også om at det trengs mye ved i to hus eldre hus, og at dersom hogsten innenfor reservatet ikke kunne fortsette ville det endre den økonomiske forutsetningen for driften betraktelig.

I begrunnelsen for vedtaket om avslag skriver Statsforvalteren at tiltaket strider mot vernevedtakets formål og kan påvirke verneverdiene nevneverdig.

«Vi har forståelse for at det å hogge på egen grunn vil være å foretrekke for søker, men vi kan ikke se at omsøkte uttak av virke er strengt nødvendig å gjennomføre innenfor Atnsjømyrene naturreservat eller er et særlig behov hos søker. I tillegg er skogen erstattet gjennom verneprosessen», står det i avslaget.

– Opplever et veldig byråkrati

Øyen hevder at Statsforvalteren kommer med en del påstander som er uriktige og usaklige.

– Statsforvalteren påpeker blant annet at det er tatt ut store furutrær, noe vi ikke har fått påpakning for tidligere. De påstår også at det har vært hogst på vårparten, noe som ikke stemmer. Vi hadde hogd i jula etter at det var is på bakke, slår Øyen fast.

I tillegg mener han byråkratiet er unødvendig tungvint.

Under Stormen Amy i fjor høst falt det ned flere trær over stien som går til Bjørnholia. Han spurte Statsforvalteren om han kunne fjerne dem, men fikk nei.

I stedet måtte han si fra til Statsforvalteren. Så skulle Statsforvalteren kontakte SNO for at de kunne komme og skjære ned trærne.

Øyen drar på smilebåndet.

– Det er nesten litt latterlig og veldig provoserende. Det blir veldig dyrt.

Vil avskaffe boligmarkedet

Miljødirektoratet opprettholdt avslaget

Øyen engasjerte advokat for å klage på Statsforvalterens avslag til Miljødirektoratet, men utfallet ble det samme.

Miljødirektoratet er på samme måte som Statsforvalteren kommet til at verneinteressene i 2025 klart taler imot at det skal gis dispensasjon.

Begrunnelsen er at fortsatt hogst vil være negativt for verneverdiene og verneformålet. Direktoratet er derfor enige med Statsforvalteren i at søknaden avslås.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=90537

Den endelige avslaget kom i forrige måned etter et halvt års saksbehandlingstid og kan ikke påklages.

Øyen er i tenkeboksen om å kontakte Sivilombudsmannen for å få en vurdering på om han er urimelig behandlet.

Men han har ingen store forhåpninger.

– Det er ikke livet om å gjøre for meg å dra i skogen her, men jeg skulle gjerne hatt en skogteig for meg og neste generasjon på gården. Det ser ikke ut til at det blir noe verre der vi driver skogsdrift, men høynet vernegrad av villrein er også en del av dette.

Selv om han er veldig skuffet over avslaget klarer han å se på det med litt galgenhumor.

– Peer Gynt møtte Bøygen ved Straumbu. Jeg møtte staten.

Les flere boligsaker hos Nettavisen Heim.

– Strenge bestemmelser

Avdelingsdirektør Victoria Marie Kristiansen hos Statsforvalteren skjønner godt at begrensninger knyttet til vernesaker kan oppleves som urimelig.

– Dispensasjon fra en vernebestemmelse gjelder person og ikke gården. Samtidig er det verneforskriften som er styrende for vår forvaltning, understreker hun til Østlendingen.

Ifølge Kristiansen er det er en lang verneplanprosess før et område blir vernet. Alle grunneiere og andre berørte inviteres til å gi innspill på dette i flere runder i prosessen.

Samtidig har hun full forståelse at forvaltningen kan virke byråkratisk og tungvint innenfor et verneområde.

– Vi må forholde oss til forvaltningssystemet når vi er innenfor et verneområde. Det betyr at det er Statsforvalteren eller kommunen som er forvaltningsmyndighet, og at det er Statens naturoppsyn som har oppsyn og er vårt feltapparat der ute, sier Kristiansen og avslutter:

– Det er slik forvaltningen er lagt opp, og det må vi forholde oss til.