Herold

I møte med økt uro velger Norge en massiv anskaffing av våpen og våpensystemer. Det kan vise seg å være en kostbar og farlig feil.

Norge er i ferd med å ta et veivalg vi vil leve med i flere tiår. Under dekke av økt usikkerhet bygges forsvaret kraftig opp, og militær opprustning løftes frem som det nærmest eneste svaret. Det er en farlig forenkling.

Ja, verden er blitt mer urolig. Krigen i Ukraina, skjerpet forhold til Russland og krig i Midtøsten er alvorlig. Men det gjør ikke militær opprustning til en universalløsning. Tvert imot risikerer vi å forsterke nettopp de problemene vi og andre forsøker å løse.

Regjeringens plan om å bruke over 1600 milliarder kroner frem mot 2036 er historisk. Hvis forsvarsutgiftene nærmer seg 4–5 prosent av BNP, betyr det én ting; enorme ressurser bindes opp i militæret, på bekostning av andre samfunnsbehov. Dette er ikke bare en teknisk justering, det er et politisk valg med dype konsekvenser for andre samfunnssektorer.

La oss være ærlige, Norges støtte til Ukraina er ikke nøytral. Når vi sender våpen og finansierer militær kapasitet, bidrar vi til å holde krigen i gang. Kanskje er det nødvendig, men da må det sies som det er. For hvert våpensystem som leveres, forlenges også krigens evne til å fortsette. Det betyr flere døde, flere lemlestede og ikke minst, flere ødelagte familier.

Samtidig later vi som om regningen ikke finnes. Det gjør den så visst. Enten må velferden kuttes, oljepengene brukes i større omfang, eller skattene økes. Uansett hva politikerne velger, vil folk merke det gjennom høyere priser, høyere renter og mindre økonomisk trygghet.

Og det stopper ikke der. Norge mangler ikke penger, men vi mangler folk. En massiv satsing på forsvar vil trekke tusenvis av høyt kvalifiserte arbeidstakere ut av eksempelvis helsevesen, skole og næringsliv. Resultatet er ikke bare et sterkere forsvar, men et svakere samfunn.

Det mest problematiske er likevel det grunnleggende premisset, at man tror at mer opprustning gir mer sikkerhet. Historien gir liten støtte til en slik tro. Når land ruster opp, svarer andre. Slik bygges spenning lag på lag. Det kalles avskrekking. Men det er også en oppskrift på eskalering mot en større og farligere krig.

Norge har tidligere hatt en annen tradisjon. Vi har vært en brobygger, en pådriver for dialog, en aktør som har snakket med parter andre ikke vil snakke med. Den rollen er ikke naiv, den er nødvendig. Likevel skyves den nå i bakgrunnen til fordel for en mer ensidig militær linje.

Det er et dårlig bytte.

Dette handler ikke om å være for eller mot forsvar. Norge trenger et sterkt og troverdig forsvar. Men når opprustning blir hovedsvaret på alle sikkerhetsutfordringer, har vi sluttet å stille de viktigste spørsmålene.

Hva slags sikkerhet er det vi egentlig bygger? Og til hvilken pris?

Hvis svaret er et mer spent Europa, et presset velferdssamfunn og mindre rom for diplomati, bør alarmklokkene ringe.

Mer våpen gir ikke nødvendigvis mer trygghet. Noen ganger gir det bare mer krig og usikkerhet.

La Norge være det landet som våger å stå for aktiv fred og forsoning og på nytt bruke vårt diplomatiske korps på den måten vi er blitt kjent for helt siden Fridtjof Nansens tid!