Herold

Du kan flytte fra Halden. Men Halden flytter aldri vekk fra Anders Torgersen (55).

Hva har Bobben Roll, Svein Flåm Kant og Agnalt Musikk til felles?

Ikke så mye, men for haldensere som vokste opp på 80-tallet er referansene åpenbare.

Ikke minst for Anders Torgersen.

Sola skinner fra en vakker, blå himmel. På en benk ved Busterudparken sitter 55-åringen og smiler.

Humøret virker preget av været og årstiden, eller kanskje er det bare gleden over å være tilbake i hjembyen?

Nylig ga Torgersen ut låta «Halden i mitt hjerte».

Det er første gang han gir ut noe helt på egen hånd. Men det er ikke første gang han filosoferer over oppveksten i Halden.

Vers 1:

Jeg har fått deng på disco i Dærn og bank på bygdefest i Berg

– En gang ble jeg stoppet av noen sinte tisdæringer. Jeg gikk og hørte på Walkman, en sånn gul en. Det var tydeligvis nok til å irritere dem, forteller Torgersen.

Han slapp unna. Grunnen? De sjekket headsettet og fant ut at han hørte på Iron Maiden.

Mange sier at alt var mye bedre før.

For en nostalgiker er det lett å tenke at Halden på 80-tallet var et paradis.

– Det var jo ikke sånn. Det var mye oftere slåsskamper og bråk før. Folk ble satt i bås og hva du hadde på deg eller hva du hørte på gjorde deg utsatt, sier han mens duene og måkene i parken flokker seg sammen på parketten nedenfor Pølse-Ahlsen.

Selv slapp han som regel unna. Han pleide å trekke seg vekk hvis det oppsto situasjoner, og noen kunstneriske friheter må en låtskriver ha.

Men det betyr ikke at folk ikke fikk bank på bygdefester i Berg.

Jeg så Bobben rocke Rio og da Watford banka Kvik

Anders kjente gutta i Bobben Rolls Brennevinstrio, med Omar og Morten i spissen. De lagde låter med humor som tøyde strikken svært langt.

Da Bobben hadde sin tradisjonelle julekonsert «Julehor» i 1993, hadde Torgersen allerede flyttet fra byen, men han måtte likevel hjem for dette.

– Det var på Rio i Svenskegata, og ingen som var der kommer til å glemme det, minnes Torgersen.

Noen måneder før hadde CC Cowboys hatt konsert samme sted. Det rikskjente bandet fra Fredrikstad samlet 300 tilskuere.

Da Bobben spilte var det 350 personer på plass.

– De fikk kultstatus. Selv om tekstene var helt spinnville, så kunne de jo spille. Det var en helt spesiell greie, smiler Torgersen.

Han spilte på Kvik og drev med både musikk og fotball i oppveksten. Faren Nils hadde spilt med Tor Brynildsen og de andre rockepionerene i byen.

Men fram til en lei ankelskade i 17-årsalderen var det fotball og Kvik som fanget mesteparten av oppmerksomheten hans.

I august 1982 kom Watford til Halden stadion for å spille oppvisningskamp. Laget inkluderte profiler som Luther Blissett og John Barnes, sistnevnte skulle noen år senere bli en av verdens beste fotballspillere.

Torgersen betraktet Vidar Staal, Arne Albinson, Svend Egil Torp og de andre som sine helter.

– Kvik var gode på den tida. Rykket opp og gjorde det bra i nest øverste divisjon. For oss unge fotballgutter var de virkelig profiler. Selv om Watford vant 4-1, sier han med et smil.

Etter kampen skulle banens bestemann kåres. Watfords første målscorer Ross Jenkins fikk utmerkelsen. Premien? En halv gris fra Kåre Andersen.

55-åringen skratter og lurer fælt på hvordan han fikk med seg den hjem.

Jeg stjal ei purke og ble tatt og kyssa ei på Erlandsen

– Du finner ikke noe mer erkehaldensk enn purke. Det måtte med.

Han avslører at det ikke var han som stjal purka. Men en klassekamerat. Det skjedde på Arnes Center på Brødløs en gang tidlig på 80-tallet.

Vi forflytter oss nedover gågata i solskinnet. Noen mennesker er ute og går, men det er en sterk kontrast til Torgersens minner fra oppveksten.

– På lørdager pleide vi å sykle hjemme fra Stenrød og til byen. Da vi kom til gågata måtte vi gå av sykkelen, det var tjukt av folk her.

Vi setter oss ned på et bord utenfor Erlandsen. Veldig mange av stedene fra oppveksten er borte, men Erlandsen er her fortsatt.

Det var her han kysset jenta som i dag er kona hans, Alice Sommer.

Hun flyttet til Halden fra Tyskland som 13-åring. I nabohuset til Anders på Stenrød.

Alice har vært tekstforfatter for en rekke av TV-bransjens store humornavn de siste tiårene, som Bård Tufte Johansen og Harald Eia.

Kom på andre i en talentkonk på Aladdin kino

På scenen i Aladdin Kino den kvelden i 1986 sto han sammen med sju andre i bandet «Rotten Memories».

Navnet var humoristisk; Hege Brynildsen var med i bandet, og faren hennes Tor sang som kjent med «Golden Memories», bandet der faren til Anders spilte gitar.

Låta var for det meste prat, men de kunne jo spille og ble møtt med jubel fra publikum. De fikk andreplass.

– Et seiglivet rykte sier at noen nære juryen gikk hardt inn for at vi ikke skulle vinne. De mente vi bare drev på med tull, flirer Torgersen.

Jeg ble født på Halden sjukhus et stenkast fra Glenne

Jeg har kjørt kjelke i festningen jeg har drukket meg full

Snublet over brua og spydd ved Halden Sparebank

– Vi gikk fra Knardal opp til festningen med akebrettet og kjørte ned bakken ved kroa i full fart. Det er gode barndomsminner.

Det å være full og snuble over brua er et bilde på utelivet i Halden, som unge Torgersen frekventerte flittig. Ofte var han på sydsiden av byen på steder som Alexis og ikke minst Siste Reis.

Om han faktisk har kastet opp utenfor bankbygget på Wiels Plass er han usikker på.

Men det kan ha skjedd.

Jeg vet den beste veien fra Brødløs til Agnalt

Jeg var russ med Svein Flåm Kant jeg vet hvor Omar Østli bor

Det fantes en tid der folk måtte kjøpe musikken de ville høre på. Og Agnalt Musikk i gågata var et yndet sted for ungdommen. Anders vanket også mye hos Erik på Eldorado ved Torget.

Da Anders gikk på videregående på Remmen dukket det opp en omfangsrik kar i 40-åra i klassen hans. Navnet var Svein Flåm Kant.

Han ville utdanne seg til advokat i voksen alder og trengte artium.

– Jeg hadde et godt forhold til Svein, vi ble gode venner. Han var spesiell, men snill, smart og morsom.

Når det gjelder Omar Østli, visste Anders absolutt hvor han bodde før.

– Jeg vet ikke hvor han bor nå. Men jeg visste hvor han bodde da. En hyllest til Omar, som har blitt en markant skikkelse i byens musikkmiljø.

Refreng:

Jeg har mange gode minner og jeg angrer ingenting

Men er man født i Halden kan man bare ha et eneste mål

en eneste drøm om å få komme herfra hel

Refrenget har et sentralt budskap for låtskriveren. Selv flyttet han til Halden etter videregående. Med unntak av noen år med IT-studier har han bodd i Oslo.

– Jeg hadde et behov for å komme meg vekk, til noe som var større og mer anonymt, forteller Torgersen.

Når han tenker tilbake på det i dag handler det om en erkjennelse; at det som skjedde i oppveksten, definerer den han er i dag.

– Jeg elsker Halden. Det har jeg alltid gjort, men forholdet til hjembyen har nok endret seg.

Andre vers:

Min morfar satte bo mellom Kokk’haugen og Va’

Han ville ha seg dame men fikk en verdenskrig

Han landa en date med mormor på Krogh jeg tror han svevde på en sky

Han var ung og full av drømmer han hadde nådd sitt første mål

Men nå i tredje generasjonen har nok lufta gått litt ut

– Jeg ville se tilbake på mine røtter, sier låtskriveren.

Morfaren hans var en ryddig, ordentlig og raus mann med en drøm om å stifte familie og skaffe seg hus. Han hadde ingen trang til å forlate Halden og Tistedal, i motsetning til barnebarnet.

I teksten ligger det en slags innrømmelse av svik, forklarer han med et smil. Svik er alvorlig, understreker han, men han ser på dette med en humoristisk avstand.

Men lufta gikk ut, ønsket om å bli forsvant. Han var ikke som sine forfedre.

– Jeg synger dette med en dyp kjærlighet til hjembyen.

Her kan du høre låta:

Halden i mitt hjerte

Avslutning:

Halden i mitt hjerte men det må da finnes noe mer

Så nå pakker jeg bagen og sier lykke til til deg

Som har kommet hit fra Særp fra Oslo eller Vegårshei

Nå tilhører Halden deg

Sangens avslutning kaster et tilbakeblikk til startpunktet for låtskriverens utferdstrang.

Det er nye folk som skaper sine minner i Halden nå.

– Vegårshei er nok mest et rim. Mitt eneste forhold til det stedet er at jeg var på en baptistleir der på 80-tallet og ble god venn med en som heter Jan Erik, sier Torgersen.

Han har lenge hatt en drøm om å lage et helt album. Men han innrømmer at prosessen med låtskriving ofte går sakte.

Noen låter er ferdig, andre er kun på idéstadiet.

– Jeg har innsett at jeg må benytte meg av menneskene rundt meg for å komme videre. Dette skal aldri bli noe mer enn et overskuddsprosjekt fra mitt eget hjerte, sier Torgersen.

Han reiser seg opp, tar gitarkassa på ryggen og vandrer oppover gågata.

Anders Torgersen skal nok en gang kjøre til Oslo.