Herold

Sjansene var større enn ferdighetene. Bodø/Glimt gikk målløs av Aspmyra for første gang i serien siden 2023 – selvfølgelig mot Molde. Molde-marerittet fortsetter, og denne gangen kom det forkledd som et sirkusnummer fra egen keeper og en angrepsrekke som ikke traff noe som helst.

Det hjelper så lite å beleire, pepre og dominere når du står igjen med ingenting. 24–4 i avslutninger, 8–3 i skudd på mål, et massivt trykk før og etter pause – tall som i en ideell verden ville vært bevis på kontroll, men som i kveld bare viste hvor ineffektivt dette laget kan være. Molde «knapt hadde sjanser», likevel var det de som gikk i garderoben med tre poeng og glis, mens Glimt sto igjen og stirret tomt inn i lørdagen.

Fra verdensklasse på torsdag til tabbe på sirkusnivå mandag

For fire dager siden pratet vi om Nikita Haikin i landslagsklasse, om refleksredninger i verdensklasse og tilstedeværelse som kunne presse ham inn i en VM-tropp. Mandag kveld leverte han øyeblikket som gir alle skeptikerne vann på mølla. Utenfor 16-meteren valgte han å dempe ballen på brystet og dermed gi en jagende Fredrik Gulbrandsen målgivende – et av de enkleste målene han scoret. Plutselig må Glimt jage i motbakke mot et Molde-lag som knapt har vært over midtstreken.

Det provoserende er ikke bare selve tabben, som virket så utrolig unødvendig, men også tidspunktet. Glimt hadde et tidlig press, kampen var i ferd med å sette seg, og Molde så ikke ut til å ha noe annet enn kontringsdrømmer å holde fast i. I stedet får romsdalingene akkurat det de trenger: en gavepakke i en kamp der de ellers knapt skaper noe på egen hånd. Haikin svarer riktignok med en monsterredning rett etter pause og flere solide inngripener, men i slike kamper er det som regel bare én scene som blir stående igjen.

Molde-komplekset på Aspmyra

Det er fristende å si at dette bare «er fotball», at Glimt noen ganger taper slike kamper. Problemet er at mønsteret mot Molde har satt seg. Det er ikke bare to tapte cupfinaler som spøker i bakhodet, det er også en hjemmesituasjon der Glimt sjelden får fullt betalt. Ser vi bort fra seriekampen i oktober i fjor og cupkampen i mars, må vi tilbake til 2020 for å finne en ordentlig Glimt-kveld mot Molde på Aspmyra.Mønsteret er det samme: Glimt dominerer, Molde tar seieren.

Før kamp var det det klassiske tankeeksperimentet: Hva ville du helst ha – tre poeng mot Molde eller cupgull mot Brann? I min bok ville jeg så definitivt valgt seier og tre poeng i denne kampen. Fordi det er Europa-plassene som definerer moderne Glimt. Cupfinaler er store øyeblikk, men hver eneste seriekamp er en byggestein i det som egentlig er historien om denne klubben. Mandag kveld gjorde Molde det igjen; de tok med seg akkurat den byggesteinen Glimt trengte før toppen stikker ytterligere ifra.

Høghs marerittkveld og Knutsens grep

Ingen skal ta Kasper Høgh på vilje. Problemet er at viljen sto igjen som det eneste som fungerte. Han hadde to headinger før pause, en avslutning alene med keeper og etter pause en katalog av muligheter som i sum kunne fylt en personlig highlights-video – hvis bare én av dem hadde gått inn. Tre store sjanser på rad satt opp av Fredrik Sjøvold, en chip alene med keeper som går på feil side av stolpen, og en 100-prosentsjanse fem minutter før slutt som ender rett på Posiadala. Det ender med en knallhard toer på børsen, og følelse vi får håpe han klarer å riste av seg til lørdag.

Kvarteret før slutt ble høyreving Blomberg tatt ut og erstattet med Andreas Helmersen. To spisser skulle testes ut, men det hjalp dessverre ikke. Registrerer at mange mener at samme Blomberg burde blitt benket tidligere – og da helst sammen med Jens Petter Hauge som vel heller ikke var i nærheten av forventet nivå.

Risa og pausetrikset

En halvtime med nærmest total Glimt-dominans, og midt i en timinuttersperiode med hardt Glimt-press, fant Moldes Birk Risa ut at han måtte sette seg ned og ta av seg høyreskoen sin. Dette er hans egen versjon av det som er vårsesongens store slager i norsk fotball: Når du presses som hardest må enten målvakten eller en utespiller fake en eller annen skade for å få roet ned. Dommer Saggi skal ha ros for relativt kjapt å henvise Risa til sidelinja for å fikse hva som enn var problemet, men det var lenge nok til at Glimt mistet momentum.

Hva nå – med Molde i ryggen og Brann neste?

Glimts cup-nemesis heter Molde, og den historien ble ikke lettere av dette. De to siste cupfinalene er tapt mot romsdalingene, og mandag kveld går Glimt av banen med enda en påminnelse om at denne motstanderen har et ubehagelig godt grep om dem – også når Glimt er best i alt bortsett fra det viktigste.

Likevel er det Brann som venter på Ullevaal lørdag, ikke Molde. Lørdagen blir en brutal mentaltest: et lag som kommer fra sjansesløseri, keepertabbe og nok et nederlag for Molde, skal nullstille igjen og tro at de er gode nok til å vinne en finale. I den kampen får ikke Glimt 24 avslutninger å øve seg på. De får kanskje fire–fem, og da holder det ikke å være best på statistikken. Da må de være best på det eneste Molde var bedre på denne kvelden: å gjøre de avgjørende øyeblikkene til sine. Hvis ikke, risikerer de at også Brann blir en del av kapitlet om cupkvelder der Glimt ikke klarte å gjøre jobben ferdig.

Smartembed for https://www.an.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=347345