Herold

Det finnes ingen plusspakistanere og minuspakistanere. Det finnes ingen plussvarianter og minusvarianter. Du er ikke mer verdt enn meg, og jeg er ikke mer verdt enn deg.

Helgens «pakistanerdrama» har satt spor etter seg. En politisk rådgiver i FrP og med sterke bånd helt til topps i partiet, filleristet jubelstemningen på Gardermoen i helgen. Det var landsmøte. Partileder Sylvi Listhaug ble tatt imot med trampeklapp. FrP er i kraftig medvind. Det er idyll. Selvtilliten er på topp.

Men kvelden før, på en bar i Oslo sentrum, skjer det fatale. Den politiske rådgiveren kommer i prat med journalister fra TV2. Etter noen øl presterer han å si at pakistanere i Norge ikke burde få barn og at vi er minusvarianter. Hørte jeg riktig? Er det sant? Jo da, det er sant. Alt er tatt opp og dokumentert.

Traff hardt

Nyheten smeller klokka 21 på TV2-nyhetene. Lørdag kveld, altså når de fleste av oss koser oss med pizza og taco. Brus eller rus. Det tar ikke mer enn fem minutter før de første meldingene dukker opp på Facebook. Folk er sinte, sjokkerte og oppgitte.

Det er sjelden jeg har sett så mye engasjement på sosiale medier, som blant Norges ca. 40.000 norskpakistanere i helgen. For vi har bodd her i over 50 år. Mange er født her. Mange bidrar mye.

Derfor traff «minusvariant»-merkelappen ekstra hardt. En ukjent nerve i kroppen. Vi hadde et behov for å si fra. At nok er nok. Vi må aldri klassifisere mennesker etter rasehygiene, et innvandrerregnskap og hudtoner. Da beveger vi oss inn i et mørke som er så mørkt, at det er vanskelig å komme ut igjen. Det har historien vist oss tidligere.

Vil skje igjen

Den politiske rådgiveren har beklaget og Sylvi Listhaug har tatt avstand fra de rasistiske kommentarene og mener at de ikke hører hjemme i FrP. Takk for det. Om en ukes tid er pakistanerdramaet trolig glemt. Vi går videre. Men det kommer til å skje igjen og igjen.

Hva gjør slike utsagn med oss mennesker? Hvilken kraft ligger det i merkelapper og forestillinger om at enkelte mennesker er minus og andre er pluss? Hva gjør det med Norge når noen mener at hunder er mer verdt enn muslimer, muslimer aldri kan bli et lite stykke Norge og at Norge blir snikislamisert?

Hjertet sank

Jeg er såpass voksen at jeg husker Carl I. Hagens glanstid. I 1989 var det stortingsvalg. På Hammer skole i Lørenskog ble det arrangert skolevalg. Jeg stemte Arbeiderpartiet. Gro var min store helt. Det samme gjorde de fleste andre i klassen. En av mine bestevenner i stemte FrP. Jeg spurte hvorfor? Han svarte: «Fordi det er altfor mange innvandrere her i Norge. Jeg er enig med Carl I. Hagen.»

Jeg husker at hjertet sank noen hakk i brystet. Vi var bare 15 år, men Carl I. Hagen hadde gjort en god jobb med å spre sitt budskap. Han hadde i alle fall klart å omvende kameraten min. Han som støtt og stadig var hjemme hos oss på besøk, overnattet, spiste min mors pakistanske mat og spilte dataspill mens jeg ba på bønneteppet sammen med resten av familien. Var jeg for mye, undret jeg. Men jeg turte ikke å utfordre kameraten min. Ville ikke miste vennskapet. Og takk og pris endrer vi oss med årene også.

Overhodet ikke innenfor

Å mene at vi må begrense innvandringen eller stille strenge krav til integrering er helt innenfor. Men å klassifisere mennesker er overhodet ikke innenfor. Det er farlig. Det er rasistisk, og det setter spor etter seg. Dette tankegodset er heller ikke nytt. Det har blitt en større og normalisert del av den norske debatten gjennom 30 år.

At vi muslimer, pakistanere eller innvandrere er et demografisk problem, mindre verdt og burde ikke ha vært her. Når den politiske rådgiveren i FrP går så langt og mener at vi ikke burde få barn i Norge, så gir det signaler om at vi ikke er ønsket. Altså hvem som er en del av fremtidens Norge og ikke.

Hva skal vi si til barna?

Jeg kan tåle slike merkelapper, og det samme kan tusenvis av andre norskpakistanere. Men hva med de som er 10, 15 eller 20 år? De som har store deler av livet sitt foran seg? De som bare kjenner Norge som sitt hjemland. De som har hele familien her. De som er født på A-hus, vokst opp på Jessheim, Lillestrøm og Nittedal og drømmer om å gjøre store ting for og i Norge? Hva skal vi si til Elina, Elias, Adam, Jonas og Sofia?

Ja, så norske har norskpakistanerne på Romerike blitt at de kaller ikke barna sine Ali, Omar og Fatima lenger. Hva skal vi si til barna, når de ser på Tiktok-nyheter og oppdager at noen kaller de for minusvarianter? Hva gjør det med selvfølelsen? Hva hjelper 100 antimobbekampanjer på skolen, når våre politikere stempler deg som et fremmedelement og som ikke burde formere seg?

Reels i sak