Herold

Foran våre TV skjermer ser vi daglig mennesker i den ytterste nød:

Tusener som mister alt de eier etter at bomber og missiler har rammet deres hjem. Splintrede legemsdeler, blod og fortvilte ansikter. Foreldre har mistet sine barn, barn har mistet sine foreldre. Mennesker ydmykes til å leve i en ubeskrivelig fattigdom, de strømmer som kveg til matutdelinger, sover i beste fall under et slags dekke – fraværet av hygieniske forhold er nedverdigende.

Det er konkurranseom plassen til å vise fram verdens elendighet, menneskers grusomhet mot hverandre hjulpet av stadig mer effektive våpen: Ukraina, Gaza, Libanon, Teheran er noen stikkord. Men når det gjelder antallet mennesker som er rammet er Sudan verst, et av Afrikas største land, nord for Egypt, med et folketall på rundt 50 millioner. Her finner vi verdens største humanitære krise og sultkatastrofe. Krigsherrer har fordrevet rundt 14 millioner mennesker fra sine hjem og sitt livsopphold. Krigsherjingene har rammet sykehus og skoler. Soldater maktfulle av sine våpen har også drevet krigføring ved voldtekt. Her synes ikke å være noen etiske begrensninger.

RANDI RØNNING BALSVIK, bio

Dette er en borgerkrig.Det finnes en sentral hær ledet av et militært styringsråd i hovedstaden Khartoum. Den kjemper mot en opprørs hær med en slags lokal forankring, som sier den kjemper for områder i landet sentralregjeringen neglisjerer. Lederen for opprørshæren er styrtrik, ved å ha forsynt seg illegalt av landets gullgruver.

Denne krigen har vart i tre år repeteres det, men i realiteten har det vært to langvarige tidligere borgerkriger i Sudan siden frigjøringen fra britisk kolonistyre i 1956.

Hva kan forklare det høye konfliktnivået? Sudan deler skjebne med alle afrikanske land som ble frigjort fra europeisk kolonialisme, nemlig at grensene stort sett ble fastsatt på tegnebrett i Europa. Den afrikanske union har holdt fast ved grensene, fordi løsrivelser ville føre til en uendelighet av kriger. Derfor kom landene til å få store antall etniske grupper og også førkoloniale statsenheter innenfor hvert land.

Sudan harflere hundre ulike språkgrupperinger. Konfliktnivået har også blitt så stort fordi afrikanske land etter frigjøringen stort sett valgte den europeiske styringsmodellen med nasjonale enhetsstater der man skulle samle seg om ett språk og et sterkt sentralstyre fra hovedstaden. Med stigende utdanning av befolkningen har den etniske bevisstheten våknet og med den kampen om ressursene i statsdannelser som i utgangspunktet er svake.

Regjeringer harikke sterk oppslutning og anklages for å mele sin og egen gruppes kake. Militærvesenet er den sterkeste organisasjon i afrikanske land og har lenge rutinemessig overtatt regjeringsmakt.

I Sudan har kampene stått mellom ønsket om demokrati og militærstyre, og for en desentralisert styringsstruktur. Offiseren Omar-el- Bashir makten ved et kupp i 1989 fra en demokratisk valgt regjering. Han ble avsatt etter 30 år av en folkebevegelse som motsatte seg hardstyre og krevde demokrati. Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag vil stille Omar for retten anklaget for folkemord i regionen Darfur, der også krigen i dag har et sentrum ved siden av hovedstaden Khartoum.

De to forrigeborgerkrigene handlet i stor grad om Sør-Sudans mer enn 20 år lange kamp for frigjøring (oppnådd i 2011), som kostet langt mer enn en million mennesker livet. Norsk bistand var i betydelig grad involvert i den nye statsdannelsen. Løsrivelsen var forårsaket i stor grad av en etnisk og religiøs dimensjon. I det nordlige og regjerende Sudan rådde i hovedsak lyshudede arabiske folkeslag med islamsk religion. I sør var folk afrikanere og «svarte», med markert forskjellig utseende fra arabere.

Den britiskepolitikken var at man ikke misjonerte i områder der islam var rådende religion, men i områder med afrikanske religioner, noe som har ført til at sør var kristnet, og motsatte seg statlig bruk av Sharia -lovgivning, knyttet til Koranen. En sterk drivkraft i krigen for en egen stat var opplevelsen av forsømmelse og ikke minst rasistisk diskriminering fra det arabiske nord og med en flere hundreårig historie om å være et depot for slaveraid helt opp til vår tid.

Darfur er en førkolonial stat med flere innbyggere enn Norge, der opplevelse av økonomisk og etnisk/ rasistisk diskriminering fyrer opp under krigføringen, som for noen har løsrivelse og egen statsdannelse, lik Sør-Sudan, som et mål.

Afrikanske land,inkludert Sudan, har for lengst erfart at de kan ikke bli nasjoner i vestlig forstand, og har på mange vis forsøkt å desentralisere makten til regioner. Underliggende glør i konfliktene er oppfatningen at elitene i nord, med lysere hud og smalere neser, påtar seg rett til å diktere hele landets skjebne.

Menneskene i Sudan ønsker ikke annet enn fred. Det er gjennom fred landet kan utvikles. Krigen er skapt av krigsherrer som mottar våpen fra ulike hold som ser sine interesser i varetatt ved å støtte de krigførende partene. Den groteske graden av umenneskelige forhold i Sudan henger sammen med våpenindustriens suksess. I løpet av året 2025 brukte afrikanske land mer enn 600 milliarder kroner på våpenkjøp (SIPRI, Stockholm).