Herold

Vera Henden sovnet rolig inn på Kongsberg sykehus søndag 19.4 med jentene sine rundt seg. Vera var født i Oslo, vokste opp i Bærum og etter endt lærerutdannelse flytta hun til Kongsberg sammen med sin Åge tidlig på 70-tallet. De etablerte seg med jobb og familie og her ble hun boende hele sitt voksne liv. Den ferske «lærerinnen» startet sin lærergjerning på Raumyr skole, men i 1974 fikk hun fast jobb på Wennersborg. Med hyggelige og dyktige kolleger og rektor Bjørge Serven i spissen, fant hun seg fort til rette.

Vera var inkluderende og fikk mange nære venner. Det blei mange sosiale tre punkter, også utenfor jobbtida. Men uansett fritid eller jobb - Vera var med. Med sin spesialkompetanse innen spes. ped. ble hun en ressurs. Hun var grundig og nysgjerrig på nye tanker og pedagogiske ideer. Normalplanen av 1939 var akkurat bytta ut med M74 og skolereformene sto i kø. Det inspirerte. I tidsrommet 81–83 fikk en gruppe lærere ved skolen mulighet til å delta i et 3-årig prosjekt sammen med ni andre skoler i Buskerud. MIK-prosjektet. Miljø i klasserommet. Involveringspedagogikk. Og Vera involverte seg. Aldri redd for å prøve nye ting. Aldri redd for å vise fram det hun trodde på. Med eleven i sentrum og foreldrene på lag vant hun hjertene. Da NRK kom på besøk med sine kameraer var Vera i fokus med sin klasse sittende i ring. Metoden brukte hun også på foreldrene. Hun viste hele Norge hva et klassemøte var. Hun var ikke i tvil om metoden som bidro til åpenhet og trygghet for elever og foreldre. Trygge elever lærer mer, sa Vera. Trygge foreldre er vår beste støtte. Programleder Ragnar Baardseth var mektig imponert.

Mens hun utførte lærerjobben, tok hun på seg samfunnsaktuelle oppgaver. Hun reiste rundt i fylkets dalfører og hadde tilsyn med forholdene til psykisk utviklingshemmede, for HVPU-reformen var rett rundt hjørnet. Etter krigen mellom Bosnia-Serbia var hun utsendt valgobservatør på Balkan. Likegyldighet var et fremmedord for Vera. Når hun så at ting ikke var optimalt, engasjerte hun seg. Det førte henne ut av klasserommet og inn i organisasjonsarbeid. Hun ble lederen som ropte høyt når det var nødvendig. Til og med skolesjef Reidar Bergheim måtte gi seg for Veras gode argumenter. I en meget aktiv periode var jeg sekretær i Lærerlaget og har gode minner med fakkeltog, ministerbesøk og Vera uredd som talte Roma midt i mot.

Engasjementet i Lærerlaget førte henne etter hvert til fylket der hun tok fatt på nye oppgaver på fylkesplan. Reform 94, Reform 97,-store endringer i skolesystemet med utdanningsminister Gudmund Hernes. Var vi i tvil om hva dette betød for skolen, kunne vi bare spørre Vera. Meninger hadde hun, og hun hadde sine meningers mot. Hun var en kriger når ting sto på spill.

Savnet etter skolehverdagen blei etter hvert for stor, og Vera kom tilbake,- ikke bare til klasserommet, men hun inntok rektorstolen. Først to år på Efteløt skole og så på den nybygde Madsebakken skole der hun virket fram til pensjonsalder i 2015. Vi var åtte damer som starta opp i år 2000. Med Vera i spissen skaptes et unikt fellesskap.

Skolen var ikke ferdigstilt til første skoledag. Snekkere og elektrikere holdt på, møbler mangla, men hva gjorde vel det? Vi tok utedager og jubla sammen med Vera hver gang et nytt møbellass kom. Vi bar og vi møblerte og fikk hjelp av våre hendige ektemenn når det var nødvendig. For å bygge et fellesskap på tvers av klassene innførte vi praktisk estetiske fag hver onsdag. Vi blei med i Prosjektet Positivt Skolemiljø. Vi søkte om EU-midler og fikk EU-stipend. I flere år satte lærere seg på flyet til Irland, Belgia, Polen, Italia, Tyrkia …

Og som om ikke det var nok. «Hvis jeg skal få det beste ut av folka mine må vi få ny kunnskap, vi må ut av klasserommet, vi må oppleve noe sammen, oppsøke skoler som har fått til noe nytt.» Hun klarte i smale budsjettider å finne midler som førte lærerkollegiet både til Stockholm, London, København – mens foreldrene holdt skolen i gang med spennende aktiviteter. Var det noe hun ville, var hun ukuelig og sta. «Dette får vi til sammen.» Vera hadde den unike evnen å løfte hverdagen og skue ned på den i fugleperspektiv. Og hun så lenger, og lenger enn langt. Det kom alltid til syne i arbeidet med planer og målsettinger, og oppi alt faglig arbeide hadde hun både tid og evne til stor omsorg for sine ansatte.

Årene på Madsebakken blei endestasjonen på en fantastisk og eventyrlig reise i lærergjerningen gjennom flere tiår. Reformer og læreplaner, nye metoder og nye utfordringer. «Dette får vi til!«, sa Vera. Samtidig engasjerte hun seg politisk og satt i Kongsberg kommunestyre for Arbeiderpartiet i flere perioder. Hun hadde en sterk stemme, og hun ville påvirke der beslutninger blir tatt.

Vera tok venner med inn i sin kjernefamilie på bursdager, på Knarberg, på Vikerfjell. Det var bare sånn hun var. Hun bød på seg sjøl og på sitt liv. Da livet brått tok en annen vending etter sykkelulykken i 2021 ga hun aldri opp håpet om at ting skulle bedre seg.

Eventyr slutter ofte med Snipp snapp snute … så var eventyret ute, historien om Vera er absolutt ikke ute. Hun har satt sterke spor og vil leve videre i våre minner og i våre hjerter.

Takk, Vera!