Herold

Da debatten om nedleggelse av skolene på Brakahaug, Saltveit og Røvær sto på for halvannet år siden, rykket ordfører Nils Konrad Bua (H) ut. «Ikke på min vakt», var hans tydelige budskap.

Hans partifelle Veronica Garcia Kambe viste til at Høyre skulle være til å stole på, og la til grunn at ettersom Haugesund skal vokse, ville partiet heller jobbe for å sikre byen flere innbyggere.

«Vi tar ikke risikoen ved å legge ned skolene. Risikoen ligger i at vi kan ødelegge for ungene våre, og de fine nærmiljøene skolene representerer», uttrykte Bua.

Det oppleves derfor både overraskende og svært skuffende at Haugesund kommune i det hele tatt vurderer å legge ned Rossabø skole. En læringsinstitusjon i byen i 115 år, hvor det er bygget opp fine nærmiljøer. Hvor familier har investert i og bidrar til området. Selv om bygningsmassen er sliten og trenger oppgradering, er skolen, de ansatte og miljøet standhaftige.

I dette spillet er barna våre redusert til livløse brikker

Målt på nasjonale prøver er Rossabø nummer to av ti skoler i Haugesund. Målt etter størrelse er Rossabø nummer fire. Skolen har sterke faglige satsinger, og jobber bevisst med sosiale utfordringer.

Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU) er dypt bekymret for konsekvensene et eventuelt vedtak om nedleggelse vil få, særlig for de mest sårbare elevene. Rossabø har i dag en unik rolle som kompetanseskole for hørselshemmede barn, inkludert døve barn.

Over tid er det bygget opp et sterkt fagmiljø der lærere, fagarbeidere, miljøarbeidere og ansatte i SFO har god kompetanse på tegnspråk og arbeider helhetlig rundt barna. Dette er ikke kompetanse som enkelt lar seg flytte eller dele opp.

Ved å spre elever på flere skoler, risikerer man å fragmentere et etablert og velfungerende kompetansemiljø, til skade for barn som er helt avhengig av tilgang til sitt språk for å oppleve trygghet, læring og tilhørighet.

For hørselshemmede barn er språk ikke bare et verktøy for læring, det er selve grunnlaget for sosial utvikling, inkludering og livsmestring.

En omorganisering som svekker dette tilbudet, vil etter vår vurdering ikke være i tråd med prinsippet om barnets beste.

Skoledebatt engasjerer, og angår mange. I et større perspektiv handler dette også om hva vi som innbyggere forventer av fellesskapet. Skolen er en av de viktigste fellesinstitusjonene vi har, noe vi alle er med på å finansiere nettopp for å sikre gode og trygge oppvekstvilkår der folk bor. Når nærskolen svekkes eller forsvinner, oppleves det som at noe grunnleggende i denne samfunnskontrakten utfordres.

Det er foreslått å slå sammen Rossabø og Lillesund, med flytting til Håvåsen-bygget. Eller å overføre elevene fra Rossabø til Lillesund, Brakahaug og Solvang. Vi har forståelse for at kommunen har økonomiske utfordringer, men dette minner om en runde brettspill – med 300 barn man flytter tilfeldig rundt på.

Bua sier Rossabø ikke har noen bygningsmasse vi kan være stolte over. Som foreldre vil vi påpeke at skolen ikke er byggene. Skolen er barna, lærerne, ledelsen, kompetansen og miljøet. Ordføreren skapte trygghet da han garanterte for en stabil skoledrift i Haugesund for halvannet år siden.

Det vi opplever nå, er uforutsigbarhet for både skolen, familiene og miljøet rundt. Og det vi er aller mest redde for, er det Buas selv sier, at det kan ødelegge for ungene våre.