Herold

Jeg har aldri blitt avfeid i denne debatten. Ikke én gang. Ikke fordi folk er enige med meg – men fordi jeg er for vanskelig å plassere.

Jeg er norsk. Jeg er i Høyre. Jeg har båret det norske flagget i uniform – i HMK Garden og som befal i Forsvaret. Der har hudfarge aldri gjort en forskjell. Kanskje var jeg naiv nok til ikke å se det. Eller kanskje er det sånn det faktisk fungerer når folk møtes som soldater – ikke som kategorier.

Det burde si oss noe.

Og likevel – utenfor uniformen – kommer blikket. Det som sier: «Du er jo kul. Norsk liksom. Men de andre…»

Takk. Veldig snilt.

Nyansert

For mange er innvandring et tema. Et kort. For meg er det ikke abstrakt. Det er sønnen min som skal søke sikkerhetsklarering. Det er passet mitt som kan bli et politisk spørsmål.

Jeg husker 22. juli – timene før jeg ble kalt inn. Før vi visste hvem det var, kjente jeg det: stemningen endret seg. Blikkene gjorde det også. Og jeg skal være ærlig: jeg tenkte det selv – la han ikke være brun. Er det sunt at man må tenke sånn? Det sier noe om hvilket press en hel gruppe må bære – for andres handlinger.

Hvem er det egentlig som forsvarer folk som meg i denne debatten? På den ene siden de som skyter først og angrer etterpå. På den andre siden de som går så langt at selv meningsfeller tar avstand. Begge gjør mer skade enn nytte.

Og meg? Jeg blir ikke invitert. Ikke fordi jeg ikke har noe å si – men fordi jeg er for kjedelig for TV. For nyansert for en god konflikt. Ingen klikker på «rolig mann med poeng».

Noen må svare

Så scenen overlates til de som bekrefter fordommene – på begge sider. Og så har vi de som har funnet sin nisje – journalister og Facebook-krigere som skriver det samme dag inn og dag ut, som om de følger et manus. Innvandrer gjør ditt. Innvandrer gjør datt. Manuset tillater ingen nyanser.

Jeg misunner dem som kan bruke energien på noe annet. Venner som diskuterer økonomi, trening eller godt gammeldags sladder. Men så lenge manuset kjøres dag inn og dag ut – føles det som noen må svare.

Når jeg tar diskusjonen med folk langt ute på høyresiden, ender det ofte samme sted: «Du er jo kul. Norsk. Men de andre…» De snakker om etniske nordmenn, norsk kultur og Harald Hårfagre – og glemmer at samene og kvenene var her lenge før ham. Og at «norsk kultur» alltid har vært i bevegelse.

Billig kort

Debatten er full av kategorier som erstatter argumenter. Du er enten «en av dem» – inhabil. Eller «en av oss» – troverdig. Det er ikke rom for en tredje posisjon: Jeg er norsk. Jeg ser utfordringene. Jeg ser også det som fungerer. Og jeg nekter å la deg fortelle meg hvilken bås jeg tilhører.

Når innvandring brukes som svar på alt – eldreomsorg, skole, helse – er det ikke lenger politikk. Da er det et kort. Et billig et. For det krever ikke løsninger. Bare frykt.

Jeg nekter å spille rollen som er skrevet for meg. Jeg slipper unna fordi jeg er vanskelig å plassere. Men det burde ikke være et krav.

I en seriøs debatt burde det holde å ha noe å si.