Herold

Vi er glade for debatten. Ikke bare de positive røstene, men også de kritiske. Det er faktisk noe vi har etterlyst lenge — ikke bare om festivalen, men om hva vi vil med byen.

Anders Hugo Haraldsen stiller ett legitimt spørsmål i sitt innlegg: er festivalens modell robust nok? Det er et godt spørsmål, og vi tar det gjerne. Men svaret er ikke 135.000 kroner. Robusthet handler om noe langt viktigere — langsiktig tillit mellom en festival og den byen den er en del av. Den tilliten har vi bygget over 20 år, gjennom profesjonell drift, nye initiativ og et ønske om å utvikle Steinkjer, ikke bare arrangere konserter.

365.000 kroner er ikke «trist». Det er 365.000 ganger ja

Det vi derimot ikke kan la stå uimotsagt, er fremstillingen av Bjørges kronikk som «utilbørlig press.» Vi har sagt det samme i alle formelle sammenhenger vi har tilgang til — og det er nøyaktig det vi gjør nå, offentlig. Å kalle det press er en debatteknikk som forsøker å gjøre legitim argumentasjon til noe illojalt. Det er det ikke.

Haraldsen spør om 500.000 kroner til festivalen gir større samfunnsnytte enn alternativ bruk av midlene. Det er et spørsmål vi respekterer. Men brukt konsekvent ville den samme logikken stanset nær sagt all kulturinvestering i enhver norsk kommune. En by som bare bevarer, og aldri investerer i å utvikle seg, er en by som sakker etter.

Vi har ikke tenkt å dokumentere festivalens verdi med ringvirkningsrapporter hvert eneste år. Ikke fordi tallene ikke finnes, men fordi en festival som etter 20 år fortsatt må bevise sin eksistens fra grunnen av, ikke er en levedyktig festival. Vi mener vi har vist hva vi er verdt — gjennom det vi har skapt, ikke gjennom det vi har bedt om.

Det egentlige spørsmålet i denne debatten er ikke om Steinkjerfestivalen fortjener 365.000 eller 500.000 kroner. Det er et spørsmål om hva slags by Steinkjer vil være — og hvordan vi som aktører i den byen samhandler om det. Vi har utfordret på dette i mange år. Festivalen klarer seg alltid. Men samhandling krever at flere parter er villige til å mene noe, ikke bare like noe.

Vi savner ikke politisk støtte. Vi savner politikere som er villige til å ta stilling til hvor Steinkjer skal om ti og tjue år — og om de ser at en levende festival er en del av det svaret. Det er bekvemt å være positiv til festivalen uten å ville noe med den. Vi ønsker oss noe mer enn bekvemmelighet.

Dørene våre er åpne. For deg, Anders. For politikerne. For alle som vil noe med denne byen.