Herold

I finansbransjen er det et grunnleggende prinsipp: Ingen får investeringsråd uten at risiko er tydelig forklart og forstått. Slik bør det også være når fellesskapets midler forvaltes.

Beslutninger uten fullt innsyn

Likevel er det nettopp dette som nå utfordres i Rana kommune. Beslutninger om store investeringer tas før forutsetningene er fullt avklart, og med begrenset innsyn i hva risikoen faktisk innebærer.

Kommunedirektøren foreslår å opprette et investeringsselskap som skal være 100 prosent eid av kommunen. Til sammenligning eide Rana kommune 8,56 prosent av Helgeland Invest AS. De folkevalgte har fått utdelt et vedlegg fra en presentasjon merket «utkast», med en skisse for mandat og eierskapsstrategi. Rammene og forutsetningene er altså ikke avklart på vedtakstidspunktet – de skal utformes i etterkant. Likevel bes det om å flytte 100 millioner kroner. Er det flere som får déjà vu?

Dette er kjernen i saken: Beslutninger flyttes gradvis fra åpne politiske prosesser til strukturer der de tas av styrer og investeringsmiljøer, med mindre direkte innsyn og etterprøvbarhet.

Et konkret eksempel er behandlingen av spørsmålet om redegjørelse for status i investeringen Mo i Rana Dypvannskai AS. Flere representanter i kommunestyret ba om en redegjørelse, eventuelt unntatt offentlighet, for å få innsyn i selskapet. Samtidig hadde kommunedirektøren fullmakt til å representere kommunen i generalforsamlingen.

Likevel fikk kommunestyret avslag, med henvisning til forretningsmessig taushetsplikt, i et selskap der kommunen selv er eier.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Det er en del av en utvikling, der styring og beslutninger gradvis flyttes ut av det åpne politiske rommet.

Når risiko vedtas før den er kjent

Det samme mønsteret ser vi i saken om opprettelsen av et nytt kommunalt investeringsselskap.

Her blir kommunestyret bedt om å vedta etablering og kapital først, mens rammene for hva pengene skal gå til, skal utformes i etterkant. Det legges også opp til at beslutninger skal tas av en investeringskomité, uten direkte politisk behandling.

I innstillingen fra kommunedirektøren skriver Pettersen: «Kommunen bør prinsipielt ikke drive med risikoinvesteringer, og dette bør overlates til private som kan drive bedre risikohåndtering og analyser av selskaper det kan investeres i». Like etter presiseres det at dette likevel er en strategisk beslutning kommunestyret må ta.

Det reelle spørsmålet blir dermed: Hva er det man faktisk ber folkevalgte om å ta stilling til?

Kommunedirektøren har et eget avsnitt om økonomisk risiko, der det påpekes at investeringer i aksjer eller selskaper innebærer høyere risiko enn investeringer i fond. Det er riktig. Men da holder det ikke å konstatere at risikoen er høyere. Det avgjørende er om denne risikoen er tilstrekkelig forstått, vurdert og forankret før beslutninger tas.

Mange kjenner også til at investeringer i nyetableringer innebærer en høyere risiko enn investeringer i etablerte selskaper eller fond. Vi skal ikke lete langt etter et eksempel: Mo i Rana Dypvannskai AS.

Det store spørsmålet i møtet tirsdag 5. mai er derfor ikke bare om dette kan lykkes, men om det er kommunens rolle å ta denne typen risiko i et investeringsselskap på vegne av innbyggerne.

Kostnader som kom i etterkant

Erfaringene fra dypvannskai-prosjektet viser hvor avgjørende dette er. Kommunestyret vedtok 28.03.2023 en investering på inntil 476 millioner kroner fra fellesskapets penger basert på forutsetninger om samarbeid og aktivitet som i ettertid har vist seg usikre.

Når så store beslutninger tas på et ufullstendig grunnlag, handler det ikke bare om økonomi, men om tilliten til selve beslutningsprosessen.

Det er avgjørende å se på hva som faktisk ble lagt fram til møtet denne dagen. I saksframlegget står det blant annet: «Etter flere analyser fra ekstern spisskompetanse er det konkludert med at prosjektet gjennomføres ved at utbygging organiseres gjennom etablering av «Dypvannskaia AS»

... med Rana kommune som majoritetseier og MIP som minoritetseier.» Videre står det: «Rana kommune inngår avtale med MIP parallelt for avlasting av risiko.» Dette gir tydelig inntrykk av at samarbeidet med Mo Industripark var avklart og forankret. Når slike formuleringer legges til grunn for en investeringsbeslutning, er det en rimelig forventning av kommunestyret at både avtaler og risikofordeling faktisk er avklart mellom partene før vedtak fattes.

I ettertid framstår det som uklart i hvilken grad forutsetningene for samarbeid og risikodeling faktisk var avklart og tilstrekkelig forankret hos styret i Mo Industripark før saksgrunnlaget ble lagt fram for kommunestyret 28. mars 2023.

Nettopp derfor er dette et kjernepunkt: Ved større investeringer er det styret i et selskap, eller kommunestyret i kommunen, som har det overordnede ansvaret. Den administrative ledelsen skal utarbeide et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag slik at styret er tilstrekkelig opplyst for å kunne ta en beslutning om investering. Det innebærer blant annet at vesentlig økonomisk risiko skal være klarlagt, og at sentrale forutsetninger og avtaler faktisk er på plass.

Tonnasjegrunnlaget – forutsetningen som ikke holdt

De tre største bedriftene, som står for rundt 90 prosent av tonnasjen inn og ut av Rana Industriterminal, advarte tydelig i 2023: de hadde ikke behov for en dypvannskai til en prislapp på 476 millioner kroner. Det alene burde være nok til å stoppe opp og vurdere saken på nytt.

Tonnasje er et mål på mengden varer som fraktes og utgjør selve inntektsgrunnlaget for dypvannskaien.

Som om ikke dette var tilstrekkelig, er det også grunn til å se nærmere på hva som ble lagt fram av kostnader.

Saksdokumentene for mars 2023 (sak 30/2023) viser en investeringsramme på 476 millioner kroner. I saksframlegget framgår det at prosjektet kan utløse ytterligere investeringer i havn og logistikk i milliardklassen. Disse kostnadene var ikke konkretisert i saksgrunnlaget.

Det gjelder blant annet behov for nytt terminalspor og endringer i jernbanen, nytt veikryss fra E6 som i ettertid er anslått til 180 millioner kroner, samt øvrig nødvendig tilrettelegging for å kunne ta anlegget i bruk.

Vi ser også at dette veikrysset inngår i mulighetsstudien for bypakken, der finansiering blant annet er skissert gjennom bompenger.

Spørsmålet blir da: Hvem skal finansiere de videre investeringene prosjektet forutsetter? Og enda viktigere: Var kommunestyret tilstrekkelig opplyst om denne samlede risikoen da vedtaket ble fattet?

I dag vet vi at Mo Industripark ikke gikk inn som forutsatt. Dermed står Rana kommune alene som eier av Mo i Rana Dypvannskai AS.

Fem dager før kommunestyremøtet 10. mars 2026 sendte administrerende direktør i Mo Industripark et brev til kommunedirektøren ang. forventet tonnasje over dypvannskai. Der presiseres det at flere av de umodne prosjektene som tidligere lå til grunn for tonnasjeprognoser enten har bortfalt eller framstår som lite sannsynlige å realisere i overskuelig tid, og at estimatene for framtidig tonnasje over dypvannskai fortsatt vurderes som «svært usikre og lave».

Dette er en sentral opplysning. For tonnasje er ikke bare et teknisk anslag. Det er selve grunnlaget for inntektene til dypvannskaien, og dermed også for den økonomiske bærekraften i prosjektet. Spørsmålet blir derfor: Var prognosene, risikoen og forutsetningene som ble lagt fram våren 2023 sikre nok til å forsvare en investering på nesten en halv milliard kroner av fellesskapets penger?

I samme kommunestyremøte ble det stilt et spørsmål fra en folkevalgt: Hva skjer dersom Mo Industripark i praksis sier nei? Står kommunen da alene med risikoen, inkludert veiadkomst og øvrig infrastruktur? Svaret på dette spørsmålet fra kommunedirektøren, handlet i hovedsak om at «alle avtaler er på plass», og at kaia vil være i drift fra dag én. Han legger også til en betraktning om at Mo Industripark kan komme i en «vanskelig posisjon» dersom de ikke inngår avtale.

Når brevet fra 5. mars beskriver tonnasjegrunnlaget som usikkert og lavt, blir det et åpent spørsmål hvor tydelig denne usikkerheten faktisk ble gjort kjent for kommunestyret i møtet 10. mars, fem dager etter kommunens mottakelse av brevet? Hvilken vekt ble brevet tillagt i svaret på spørsmål om økonomisk risiko og konsekvenser?

Når sentrale forutsetninger samtidig beskrives som usikre fra den parten som faktisk sitter på prosjektgrunnlaget, reiser dette et legitimt spørsmål om informasjonsbalansen: Hva ble framhevet, og hva ble tonet ned, da kommunestyret skulle forstå risikoen med fellesskapets investeringer både ved vedtaket i mars 2023, og senere i mars 2026 når de følger opp investeringen? Når flertallet stemmer på bakgrunn av det som blir presentert, blir det avgjørende ikke bare hva som sies, men også hva som ikke sies.

Denne saken pågår fortsatt, med en uavklart økonomisk situasjon og betydelig usikkerhet knyttet til nødvendig infrastruktur.

Hva prioriteres – og for hvem?

Samtidig vedtas det en milliardinvestering med låneopptak i helse- og mestringsektoren, hvor forutsetningen for å håndtere økte rente- og driftskostnader er å legge ned flere skoler og barnehager.

I kommunestyret 10. mars ble det opplyst at investeringen i Solsiden vil medføre om lag 140 millioner kroner i økte årlige driftskostnader når den er ferdig.

Mønsteret er gjenkjennelig: Investeringsbeslutninger tas på grunnlag der sentrale forutsetninger og konsekvenser ikke er tilstrekkelig avklart.

Det framstår derfor som et tydelig paradoks at kommunestyret, i samme møte som de beslutter milliardinvesteringen Solsiden, og det er lagt til grunn at flere oppvekstinstitusjoner må legges ned for å håndtere kostnadene, samtidig sender oppvekststruktursaken på høring.

Når de økonomiske rammene allerede i stor grad er lagt, kan man stille spørsmål ved hvor reell denne høringsprosessen faktisk er, og hvilke handlingsrom som i praksis gjenstår for innspillene fra innbyggerne.

Var det på dette tidspunktet en reell åpenhet for å justere kursen – eller var høringen i praksis en formalitet?

Det er verdt å merke seg at kommunedirektøren begrunner opprettelse av investeringsselskapet med behovet for at Rana kommune skal ta en mer aktiv rolle i å stimulere til økt verdiskapning og bredde i det lokale næringslivet.

Dette står i kontrast til den faktiske situasjonen, der flere viktige næringslivsaktører opplever et krevende marked med høyere rentenivå, lavere byggeaktivitet og et mer dempet forventningsbilde.

Samtidig stiller kommunen krav i anbudsprosesser som i praksis begrenser deltakelsen fra lokalt næringsliv. Parallelt vedtas investeringer som i stor grad binder opp kommunens økonomiske handlingsrom, til tross for kjent behov innen eldreomsorgen og erkjennelsen av at investeringene ikke vil løse kommunens største utfordring: demografien.

Sett i lys av erfaringene fra dypvannskai-prosjektet, og den økonomiske situasjonen kommunen allerede står i, framstår det som et åpent spørsmål om dette er riktig tidspunkt for å ta på seg ytterligere finansiell risiko gjennom et investeringsselskap.

Samtidig med uavklarte økonomiske konsekvenser og et langvarig og godt dokumentert behov i oppvekstsektoren, blir det tydelig hvilke prioriteringer som faktisk legges til grunn i administrasjonens forslag og beslutningsgrunnlag overfor kommunestyret.

Et annet sted å investere fellesskapets midler

Hva om fellesskapets midler i større grad ble brukt på områder der behovene er dokumenterte og ferdig kartlagt – der gevinstene direkte kommer både innbyggere og lokalt næringsliv til gode?

I stedet for ytterligere investeringer i næringsformål, finnes det allerede konkrete prosjekter som kan realiseres innenfor eksisterende kunnskapsgrunnlag og utredninger.

Asplan Viak leverte i 2024 på oppdrag fra kommunen tilstandsrapport og utredning for totalrenovering av Storforshei skole. Prosjektet er med andre ord godt kjent, og står klart for videre behandling.

Dette er ikke et spørsmål om behov. Det er et spørsmål om prioritering.

I en situasjon der kommunen står overfor budsjettregulering i juni, framstår dette som et tidspunkt hvor slike prioriteringer faktisk kan gjøres, på et tilstrekkelig opplyst og gjennomarbeidet grunnlag. Dette er heller ikke et nytt tiltak, men et behov som har vært kjent og løftet fram over tid.

Når nødvendige investeringer i skolebygg og oppvekstmiljø utsettes, samtidig som det tas betydelig risiko i næringsrettede satsinger, blir prioriteringene tydelige.

Storforshei skole er i dag et konkret eksempel på dette. Forholdene elever og ansatte oppholder seg i, kan vanskelig beskrives som annet enn uakseptable. I en ordinær arbeidsplass ville slike forhold utløst reaksjoner fra Arbeidstilsynet. Likevel aksepteres det at dette er hverdagen for barn og unge.

Spørsmålet blir derfor ikke bare hva kommunen har råd til å investere i, men hva den ikke har råd til å la være.

Til syvende og sist handler dette om tillit:

Tilliten til at beslutninger tas på et tilstrekkelig opplyst grunnlag, og tilliten til at fellesskapets midler forvaltes med utgangspunkt i innbyggernes faktiske behov, før nye og mer usikre satsinger prioriteres.

Helgeland Invest avvikler kontoret i Rana og to ansatte må på jobbjakt: – Det er vemodig, men alt har sin tid

Nå er prisen offentlig – så mye fikk Rana kommune for Helgeland Invest-aksjene

Rana kommune vurderer å selge aksjer i Helgeland Invest: – Det har vært en av våre beste investeringer