Herold

I Nordnorsk Debatt 28-04-2026 har Einar Sørensen en oppsiktsvekkende sak om hvordan relativt beskjeden utbygging av høyspent/høyeffekts linjer for utjevning av finsk, svensk og norsk elkraft på Nordkalotten, kan skape en totalt endret el-balanse i nord, for våre tre land. Selv har jeg ikke kapasitet til å kontrollere korrektheten av dette, men har alltid oppfattet Sørensen som tilforlatelig i sin informasjon, og ser ingen grunn til å endre på det. Men selv om det bare skulle være delvis riktig, gir det en pekepinn om hva som foregår.

Ovenstående klarlegger et bilde som har tegnet seg, om visse krefters arbeid for å skape et fiktivt behov for voldsom utbygging av vindkraft fordi 'vi er på randen av katastrofe grunnet kraftmangel'. Vi ser en flom av slike behovsmeldinger, høyst trolig initiert av den delen av storkapitalen som nå opplever et Klondyke innen slik utbygging, sterkt støttet av sine gode politikervenner.

Dette støttes også videre av våre myndigheter, gjennom tilsidesettingen av kjernekraftaspektet.

Vindkraft er utbygginger med store skyggesider, og der det mest fornuftige ville være forsøk på nedtrapping av overflødige «behov», i stedet for em evig rasering av umistelig natur. (Vil ikke legge skjul på at det var natur jeg brukte når jeg kunne, uten å sette varige spor, i yngre år). Og samtidig ødelegger man det som blir igjen av samisk reindrift, når klimapåvirkningen har tatt løvens del av driftsbetingelsene. Reindriften har vært brukt og misbrukt av de samme skjulte kreftene, i kampen mot Nord-Norgebanen (NNB), den ytterst nødvendige stambanen gjennom Nord-Norge som har vært en skrekk for oligarkene i hele etterkrigstiden. At jernbanen – med sine 50% av sporet under bakkenivå, smale traseer og brubaner – bare utgjør et frimerke arealmessig, sammenlignet med veier, kraftlnjer og voldsomme vindkraftutbygginger, blir sopt under teppet fortere enn svint. At banen ofte kan bli en fordel for reindriften, underslåes..

Oligarkenes skrekk for den høyst sannsynlig økonomisk lønnsomme, og klima- og energigunstige stambanen, er oppsiktsvekkende for alle som ønsker å frigjøre seg fra et par mannsaldres gjennomgripende propaganda. (Ref. her blant annet beregningene fra Norsk Bane AS).

De åpenlyse feilprognostiseringene for frakt, så svære at vurderingsfeil ikke er mulige, forteller sitt. De fører til både alt for lave inntektsanslag og til alt for høy «nedbetalingstid» for byggingens klimautslipp. Når byggekostnader i nord blir satt så høyt at de må reduseres i usikkerhetsanalysen, mens de i sør settes så lavt at store overskridelser er regelen, vet man det meste om objektiviteten.

Motstand mot våre nordligste fylkers utvikling, har – etter siste krig – fulgt oss som en mardrøm på flere områder, og både finurlige og mer direkte metoder har vært brukt. Samferdselen – og spesielt jernbanen – har vært et hovedmål for motstanderne av utvikling i nord, naturligvis fordi verden alltid har forstått at god samferdsel er kjernen i all utvikling.

Når vi i det siste har sett at motstanden mot god samferdsel i nord, øker kraftig fra myndighetenes side, tiltross for at Norge aldri har hatt bedre råd, (tre-fire parallelle dobbeltspor Fauske-Kirkenes, bare i fjorårets økning av oljefondet), vet vi at man ikke lenger gidder å skjule at kolonipreget for Finnmark, Troms og nordre Nordland skal økes ytterligere.

Mantraet fra myndighetene er nå: «Samferdselsmessig skal vi nå ta vare på – og bygge ut – det vi har fra før». «Det vi har fra før», finnes hovedsaklig i sør-Norge, ikke minst den klima- og energimessige eneren; jernbanen.

Fra min barneskoles religionsundervisning husker jeg noe fra bibelhistorien som lignet dette: «De sommye har, de skal gis, mens de som intet har skal fratas det lille de måtte ha!». (Det vil si prototypen for vår politiske utvikling verden over, i dag).

Så slik står altså våre myndigheter på trygg, bibelsk grunn. Betyr det renessanse for Krf?