Herold

Frp ved Jørstad spør når arbeidernes dag ble en kampdag mot arbeidere som stemmer annerledes.Det har den aldri vært.

1. mai handler ikke om hva folk stemmer slik Jørstad prøver å fremstille det. Det handler om rettigheter i arbeidslivet: lønn å leve av, trygge jobber og retten til å organisere seg. Det handler om makt til arbeidsfolk. Og makt er aldri nøytral.

Det er en selvmotsigelse når Jørstad deler arbeidere inn etter hva de stemmer, og samtidig anklager oss i fagbevegelsen for å gjøre det samme. La meg heller snu spørsmålet tilbake: når ble det å stå opp for lønn, arbeidsvilkår og retten til å organisere seg et angrep på arbeidere?

Men dette er en kjent retorikk: å gjøre politiske uenigheter til et spørsmål om «oss og dem». Her forsøker Jørstad å framstille oss i fagbevegelsen som en motpart til egne medlemmer, noe vi ikke er. Det betyr i praksis at en politisk uenighet om våre rettigheter i arbeidslivet gjøres om til et spørsmål om hvem du er og hvilken side du tilhører. Da flyttes oppmerksomheten bort fra det som faktisk betyr noe, maktforholdene i arbeidslivet, og over til hvem som «står på hvilken side».

Vi ser ofte at klassekampen forsøkes avpolitisert. I stedet for å diskutere konkrete spørsmål om lønn, arbeidsvilkår, kraftpolitikk og industriarbeidsplasser, flyttes debatten over i identitet, hvem som er «innenfor» og «utenfor», noe også Jørstad gjør.

Dette er et tydelig paradoks. For de samme kreftene som ofte advarer mot identitetspolitikk, bidrar her selv til å gjøre en politisk kamp til et spørsmål om identitet i stedet for løsninger for arbeidsfolk. Dette ser vi også nasjonalt, der det aktivt forsøkes å redefinere hvem som representerer «vanlige folk», samtidig som fagbevegelsens rolle forsøkes svekkes.

Jørstad er velkommen til å stå sammen med oss i kampen for arbeidstakernes rettigheter. Men jeg vil ikke gjøre dette til et spørsmål om identitet, slik han legger opp til. Dette handler om politikk, rettigheter og løsninger for arbeidsfolk.

Jeg satt ikke i 1. mai-komiteen i Alta, men jeg støtter deres valg fullt ut. Samtidig er det ingen hemmelighet at jeg personlig kunne valgt en tydeligere formulering om en felles front mot høyrekreftene som svekker arbeidstakernes rettigheter.

Men kanskje er det nettopp denne debatten som viser hvorfor 1. mai fortsatt er nødvendig.

Realiteten er enkel:Rettighetene våre er ikke gitt.De er kjempet fram.De blir fortsatt utfordret.Se bare på streiken våre kamerater står i i dag. Da må vi også tåle å være tydelige på hva vi står i, og hvem vi står imot.

Som leder i LO Alta Omegn står jeg stødig bak 1. mai-komiteen, og like stødig i en felles front mot krefter som vil svekke rettighetene til arbeidsfolk.

1. Mai er dagen vi står sammen og forsvarer arbeidsfolks rettigheter.

Ronny WilhelmsenLeder, LO Alta Omegn