Herold

Det er lett å tenke at vi har så mye natur her i landet at om vi bare tar litt her og litt der, så merkes det ikke. Samtidig forstår vi sjelden på forhånd hvor stort savnet faktisk blir når et stykke terreng vi har brukt mye, brått forsvinner.

I ti år har Hovemoen vært et yndet turområde for Molly, hunden vår, og meg. En liten oase av fred og ro ved Lågens bredd, med et intrikat stisystem på kryss og tvers i skogens stillhet. Fortsatt trekkes vi dit på våre daglige turer. Men vi skal ikke langt forbi Korgen før vi møtes av smellene fra sprengningsarbeid og synet av store gravemaskiner.

Det skjærer i hjertet hver gang. Likevel fortsetter vi som regel videre, til der det massive utsynet av stein og betong som skal bli den nye E6 åpenbarer seg. Molly klynker og speider fortvilet etter stien som pleide å føre oss ned til Lågen og vårt hemmelige badested.

Jeg savner intenst den gode motbakkestien, perfekt for intervaller som fikk opp pulsen. Det fine blåbærstedet vårt er borte for alltid, begravet under de utallige vogntogene som snart skal dundre ubønnhørlig forbi.

Alle argumentene for og imot ny E6, og diskusjonene om hvor traseen ville gjøre minst skade, er gammelt nytt nå. Jeg kan ikke påberope meg å vite hva som til syvende og sist hadde vært den beste løsningen for samfunnet i stort, for dyrelivet og for oss som bor her.

Men én ting er sikkert: Kjærlighetssorgen min får du aldri.