Herold

29.4 ble det kjent at omsorgssektoren i sitt nedskjæringsarbeid vil kutte 6 stillinger innen Aktiv Aldring, stillinger som er knyttet til forebyggende arbeid, primært rettet mot eldre og sårbare grupper. Dette har skapt reaksjoner og avisinnlegg. La det være klart: Eldrerådet mener at disse stillingene er viktige og absolutt burde beholdes. Men for dem som har fulgt med i kommunestyrets arbeid burde ikke det framlagte forslaget være noen overraskelse. Dette er resultatet av budsjettvedtakene i desember, og er således en varslet katastrofe.

Omsorgstjenestene ble ikke hardere rammet enn andre områder i salderingsdiskusjonen, men Eldrerådet påpekte at det allerede var en underdekning ut fra behovssituasjonen, som gjorde at en ville komme veldig dårlig ut. Det var ikke avgjort i desember hvor en skulle kutte innen den enkelte tjeneste. Dette har vært prosesser innen tjenestene. Eldrerådet håper disse har vært involverende. De fleste vil være enige i at ikke-lovpålagte tjenester kan være svært viktige, men en lovlydig administrasjon har som oppgave å sikre de lovpålagte først. Når potten er for liten, ender en opp med slike kutt som foreslått, som gjør at problemer forplanter seg i systemet og øker kostnader andre steder.

Det er flere grunner til at en ender opp slik. Budsjettproblemer i statlige tjenester, som psykiatrien og fengselsvesenet, gjør at institusjoner her sender kostnadskrevende pasienter tilbake til kommunene. Det er egentlig ganske enestående at for eksempel psykiatriske spesialinstitusjoner kan sende pasienter tilbake til kommunene fordi de «ikke kan gjøre mer for dem» – akkurat som en liten kommune har mer ressurser til dette.

At statlige institusjoner nå fraskriver seg ansvar for omsorgskrevende pasienter er en viktig grunn til at kommunene ikke greier å ivareta sine forpliktelser i omsorgstjenestene. Men to andre forhold må også trekkes inn, nemlig politikernes prioriteringer og deres evne og vilje til å effektivisere driften.

Når det gjelder prioriteringer, kan kommunestyret møte utfordringene med en økende andel eldre og en synkende andel unge ved å omprioritere mellom disse to områdene. Men det er ikke lett å få til i praksis. Utdanning er viktig, og det å bevare skoler og barnehager engasjerer mer enn å gå i fakkeltog for en bedre eldreomsorg.

Eldrerådet har tidligere påpekt at den politiske ledelsen på noen områder viser manglende evne eller vilje til å ta grep som kan øke kvaliteten på tjenestene og samtidig spare betydelige ressurser. Eldrerådet har flere ganger bedt politikerne om å bestille fra administrasjonen et opplegg for å få ned sjukefraværet fra ca. ti til nærmere fem prosent. Et sjukefravær over fem prosent har lite med sjukdom å gjøre; det handler om dårlig ledelse, konflikter på arbeidsplassen mv. Dette finnes det opplegg for å ta tak i. Innsparingspotensialet her er langt mer enn de seks stillingene som nå skal kuttes.

I tillegg har Eldrerådet foreslått at Lillehammer omorganiserer hjemmetjenestene etter en nederlandsk «nærmiljø»-modell som nå med suksess er innført i mer enn 24 land. Også her kan det etter hvert spares betydelige ressurser. Signalene så langt er at kommunen vil ha vansker med å stille nødvendige ressurser til rådighet for en trinnvis utprøving.

Medlemmene i Eldrerådet konkluderer derfor med at så lenge kommunene ikke gjør opprør mot den statlige overkjøringa, og heller ikke i større grad opprioriterer omsorgstjenestene, eller selv bruker sine muligheter til å frigjøre ressurser, så vil vi få mange slike nedtak som det nå er reagert på.