Herold

I løpet av min oppvekst ble vi ofte fortalt at Norge var verdens beste land å bo i, og at her hadde vi alle muligheter til å skaffe oss gode liv, blant annet fordi vi har et sterkt sosialt sikkerhetsnett og høye lønninger i arbeidslivet sammenlignet med andre land.

Etter at det var blitt kjempet fram, ble det nå presentert nærmest som en naturlov, at slik er det, men det er langt fra sannheten.

Rettigheter, lønn og arbeidsvilkår kan forsvinne langt fortere enn den tiden det tok å bygge det opp. Derfor er det bekymringsverdig når deler av norsk arbeidsliv er i ferd med å endres raskt.

Veldig mange bedrifter inngår nå i store konsernstrukturer, hvor det kan være langt vanskeligere å forhandle lønn på den enkelte bedrift, fordi arbeidsgiver må ha godkjenning fra noen høyere oppe i systemet. Dette undergraver reelle lokale forhandlinger.

En vesentlig del av arbeiderbevegelsens kamp har gått på å sikre rettferdige lønninger. Det har man også lykkes bedre med enn stort sett alle land vi kan sammenligne oss med, noe som har gitt oss relativt lite ulikheter her til lands. Dette er i ferd med å forandre seg fundamentalt når vi må kjempe knallhardt for hver krone, samtidig som det er bonusfest i hundretusen kroners klassen for de på toppen, som allerede har galopperende millionlønninger.

De tillitsvalgtes mulighet for medvirkning på arbeidsplassen er også i mange tilfeller smuldret opp, fordi avgjørelsene ikke lenger tas på selve bedriften, men høyere opp i systemet. Norsk arbeidsliv er bygd opp av at arbeidsfolk på gulvet ser problemer i det daglige, og får bidra med løsninger til å fikse dem, slik må det fortsatt være.

Det er uansett aldri de tillitsvalgte i fagbevegelsen sin rolle å male bildet helt svart. Vi står ovenfor krevende utfordringer, men de er løsbare, dersom vi tar fatt på de i felleskap. For at vi skal kunne klare å kjempe fram nye seire, og ikke minst beholde de godene vi har, så er det én ting som er avgjørende, og det er at flere blir engasjert og organiserer seg i fagbevegelsen og politikken.

Er vi mange nok, kan vi fortsatt kreve vår plass, blir vi for få, er det enkelt å plukke fra hverandre alt som er bygd opp. 1. mai må være en dag hvor vi minner oss om at likegyldigheten er en garanti får at vi får det verre, og at engasjementet er vårt beste våpen for å sikre rettferdighet.

For å sette det på spissen: 1. mai kan ikke bare være pensjonistenes festdag, det må fortsatt være arbeidernes kampdag. Vi har fortsatt mye å kjempe for, men hvis vi ikke stiller opp er vi dømt til å tape.