Herold

Narvik kommune har opprettet et helsehus – en relativt ny institusjonstype. Helsehuset er utviklet for å samle lokale helsetjenester og styrke samhandlingen mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten.

I praksis kan det sees på som et slags B-sykehus, ved at det overtar oppgaver som tidligere lå på sykehusnivå, men i en mer desentralisert, kommunal ramme.

Hensikten er god: Pasienter som ikke trenger operasjoner eller avansert utredning, skal kunne få behandling nærmere hjemmet. Dette kan dreie seg om rehabilitering, lindrende behandling eller korttidsopphold etter sykehusinnleggelse før hjemreise. Tiltaket avlaster sykehuset og frigjør kapasitet til de mest krevende pasientene.

Narvik helsehus har allerede åpnet én avdeling og planlegger ytterligere en. Når dette er på plass, vil helsehuset være i full drift. Dette er et positivt og viktig tiltak, men det løser ikke de største utfordringene kommunen står overfor.

Særlig gjelder dette pasienter som trenger langvarig og tett oppfølging, som personer med alvorlig kognitiv svikt og demens.I Narvik lever det i dag rundt 550 personer med demens. Bare 350 av dem er registrert i kommunens systemer. Resten er i praksis usynlige – mennesker som pårørende tvinges til å ta hovedansvaret for, ofte uten tilstrekkelig hjelp og uten å bli sett. Dette er ikke nøytrale tall, men ektefeller som ikke får sove, barn som ser foreldrene sine forsvinne, og familier som presses langt forbi det de egentlig makter.

Utviklingen kommer ikke som en overraskelse. Demenskartet viser at antallet kan øke til rundt 853 personer innen 2040 – en vekst på 64 prosent fra 2020. Dette er en kjent utvikling som burde vært tatt høyde for og planlagt for lenge siden, før man i det hele tatt begynte å vurdere å legge ned ABS.

Kommunen velger likevel å gjøre nettopp det. Et tilbud til de mest sårbare fjernes, uten at det finnes en helhetlig plan for hvordan behovene skal dekkes. I stedet erstattes det med trygghetsplasser på OBS.

Det er vanskelig å forstå dette som annet enn en nedprioritering av en av de mest krevende pasientgruppene vi har. Spørsmålet er ikke bare om dette er godt nok – men om det er forsvarlig. Hvem tar konsekvensene når tilbudet forsvinner? Og hvordan kan kommunen forsvare å bygge ned før den har bygget opp noe som faktisk dekker behovet?

Hvilke premisser ligger til grunn for planleggingen av demensomsorgen når tiltak iverksettes uten å ta tilstrekkelig hensyn til den forventede økningen?

Kommunal planlegging og politiske vedtak reiser flere alvorlige spørsmål:

• Hvordan kan kommunen bygge ned tjenester der behovet øker mest?
• Foreligger det en konkret plan for å håndtere veksten i antall personer med demens?
• Hvordan skal pasienter som tidligere fikk oppfølging gjennom ABS, sikres et reelt likeverdig – eller bedre – tilbud?

I dag kan det fremstå som om forebygging og lavterskeltiltak prioriteres på bekostning av kapasitet og kvalitet i de mest krevende tjenestene. Forebygging er viktig, men må ikke gå på bekostning av dem som trenger behandling og tett oppfølging i en livssituasjon der sykdommen krever omfattende hjelp.

Det er også uklart hvilket faglig grunnlag som ligger til grunn for å vurdere trygghetsplasser på OBS. Er det en erstatning for ABS?

Det mest alvorlige er likevel dette: Hvor er dokumentasjonen?

Hvor er vurderingene av pasientsikkerhet, belastningen for pårørende og konsekvensene for resten av tjenestene?

Gode beslutninger i helse- og omsorgstjenesten skal bygge på kunnskap, erfaring og grundige vurderinger. Her oppleves det som om beslutningen allerede er tatt – uten at grunnlaget er lagt frem.

Dette handler ikke bare om systemer.Det handler om mennesker.Og det handler om verdighet.

Oppfordringen fra Aksjonsgruppa Verdig Alderdom er tydelig:

• ABS må gjenåpnes.
• Nedbygging av eldreomsorgen i Narvik må stanses der behovene er størst, inntil lovkrav og faglige vurderinger er dokumentert.
• Kommunen må legge frem et forsvarlig, åpent og etterprøvbart beslutningsgrunnlag.

Vi kan ikke akseptere at de mest sårbare betaler prisen for manglende planlegging og prioritering.

Vi oppfordrer politikerne til å forlate kontorene og oppsøke virkeligheten: Besøk sykehjemmene, slik at dere kan se hvordan hverdagen faktisk er for dem som bor der. Møt menneskene og forstå hva det vil si å være helt avhengig av hjelp og omsorg fra andre. Snakk med de pårørende – de som lever med bekymringene hver eneste dag. Lytt til dem. Først da blir konsekvensene av dagens prioriteringer tydelige.

Dette er ikke tiden for skrivebordspolitikk.Dette er tiden for ansvar.

Nå må politikerne handle.