Herold

Først - takk til Randi Eek Thorsen for et renhårig og ryddig svar. Men – det er viktig å få på plass én konkret ting allerede nå.Arbeiderpartiet bestemmer ikke hvordan «demokratiets prinsipper» fungerer. Demokratiet er større enn ett parti, og det står ikke og faller på Arbeiderpartiets interne rutiner – selv om mange innenfor partiets krets til tider opptrer som om det er nettopp slik. At Arbeiderpartiet har en effektiv, intern partipisk er heller ingen nyhet. Dette er allment kjent, og er nærmest en del av partiets merkevare. Man kan mene hva man vil om dét, men såpass ærlig bør man kunne være. Problemet oppstår blant annet når denne internjustisen brukes på en måte som overstyrer lokale hensyn. Når folkevalgte instrueres til å stemme mot egen overbevisning – og mot det som er best for regionen de faktisk representerer – da er det kanskje på tide å ta en kikk i speilet. For da handler det ikke lenger om folkevilje eller lokal forankring – men om partivilje. Styrt ovenfra og ned. Å presentere alternativer som «å melde seg syk» eller «å melde seg ut av partiet» som de eneste reelle alternativene, setter situasjonen i et nærmest absurd lys. Dette sier mer om partikulturen enn mange kanskje har reflektert over. Her tar partilojaliteten fullstendig over for både sunn fornuft og personlig integritet. En folkevalgt som genuint står til ansvar for egne velgere, ville vurdert et tredje – og langt mer hederlig alternativ. Dette er å stemme i tråd med det man selv mener er rett, og tåle eventuelle ubehageligheter som følger internt.Det kalles ryggrad. Og det er nettopp slikt som skaper ekte og ærlig tillit i befolkningen. Velgerne i Gran forventer faktisk representanter som stemmer for Gran – ikke for partiapparatet til Arbeiderpartiet.Når partipisken fungerer slik at lokale stemmer ikke får slippe til i saker som betyr mest for folk flest – hvilket lokaldemokrati sitter vi da egentlig igjen med?

Lojalitet og troverdighet