Diplomati som dårlig skuespill
«Diplomati uten makt er som musikk uten musikkinstrumenter». Nei da, uttalelsen tilhører verken Trump eller Putin. Trump har vel knapt hørt om opphavsmannen, hvis han er så lite belest som det påstås. Putin derimot har ganske sikkert hørt om ham. Preussens kong Fredrik II, også kalt Fredrik den Store, var på 1700-tallet alliert med Russland.
Men det Trump og Putin har til felles er en oppfatning av diplomati som samsvarer godt med utsagnet. Begge sier de er villige til å forhandle. Men det er dårlig skuespill fordi ‘forhandlingsviljen’ ledsages av en nær total disrespekt for motparten. Det er ikke snakk om å prøve å få til en avtale der begge parter gir noe og får noe tilbake. Nei, motparten skal først underkaste seg ens egne maksimale krav før det kan ‘snakkes’. Putin anerkjenner ikke engang at Ukraina er en eksisterende suveren stat. Det i seg selv gjør virkelige forhandlinger til noe nær en umulighet, som musikk blottet for instrumental oppbakking. Trump sysler åpenbart med tanken på å ofre hele befolkningen hos motparten i sitt oppgjør med regimet i Iran. Uttalelsen om å utslette den flere tusen år gamle persiske kulturen er grotesk tale som en bare hører fra tyranner som blåser i folkerettens bestemmelser for krig og krigføring.
TOR DAHL-ERIKSEN, bio
I hvilken gradTrump ble presset til å starte krigen mot Iran, eller kanskje rett og slett lurt av den slu reven i Israel, skal få stå usagt. Sistnevnte har jo også en meget spesiell oppfatning av hva en våpenhvile innebærer og kommer nok til å hoste opp mere trøbbel for Trump når han finner tiden inne. Den amerikanske presidenten aner åpenbart ikke hvordan han skal komme seg ut av elendigheten han selv har skapt. Han slår i hytt og pine, men slagene treffer ikke særlig godt. Ved gjentatte anledninger har han uttalt at Iran bare trenger å sende ham en melding om at de gir opp, så er det hele over. En diplomatisk genistrek? Nei, Iran har slett ikke tenkt å gi opp. Militært er de nok vingeklippet, men hvis det hadde vært korrekt som Trump hevder, at alle krigsfartøyene de hadde ligger på havets bunn og at annen militær kapasitet også stort sett er ødelagt, da er det jo merkelig at ikke amerikanerne selv sørger for å få åpnet dette Hormuz-sundet. Om iranerne bare har piler og buer igjen å forsvare seg med så skulle vel oppgaven være rimelig enkel. Egnede minesveipere får man formode at USAs marine er i besittelse av.
Men så kan det naturligvis tenkes at Trump er en smule feilinformert når det gjelder tilstanden i Iran. Medlemmene av hans egen regjering fremstår ikke akkurat som kunnskapsrike og troverdige. De to typene (Witkoff og Kushner) han sender rundt omkring som forhandlere til ulike konfliktområder har kanskje gode kunnskaper om eiendomsmarkedet i New York. Men tungvektere innenfor diplomatiets sfære er de definitivt ikke, om enn de med all denne hektiske aktiviteten sin må ha skaffet seg noe erfaring. Trump klager også over at han ikke vet hvem i Iran USA skal forholde seg til. Det bør kanskje ikke komme som noen stor overraskelse, når en har sørget for å ta livet av de fleste som det kunne vært aktuelt å samtale med.
Vi lever dessverrei en tid der et fåtall kyniske og hensiktsløse tyranner boltrer seg på den verdenspolitiske arenaen med resten av menneskeheten som gisler. De det gjelder har mye makt. De er farlige, og det koster å stå opp mot dem. Men det må vi gjøre. Det skylder vi de mer enn 50 millioner som ofret sine liv for at vi nå i mai kan feire frigjøringsdagen vår. Å bøye nakken for tyranniet var ikke et alternativ den gang for drøyt 80 år siden. Det er ikke et alternativ i dag, og det kommer heller ikke til å bli et gangbart alternativ så lenge det finns et snev av håp om et sivilisert samkvem mellom mennesker, samfunn og nasjoner der rammene ikke defineres av despoter.