Herold

Jeg kom hjem fra Fremskrittspartiets landsmøte med én ting som traff meg sterkere enn noe annet: Historiene om folk som faller mellom stolene er ikke unike for Tromsø eller Nord‑Norge. De gikk igjen i talene som ble holdt på fredag, fra hele landet.

Delegater fra sør, vest, øst og nord beskrev den samme virkeligheten — et system som ikke lenger klarer å levere det mest grunnleggende til dem som trenger det mest.

Da jeg gikk på talerstolen, snakket jeg om Olav på åtte. Om bestemor. Om familiene i Troms som hver dag møter konsekvensene av et system som svikter. Men det slo meg at dette ikke bare er våre historier. Det er historier som gjentas i kommune etter kommune. Det er et mønster. Et mønster som viser at noe grunnleggende er galt i måten vi prioriterer på.

For når et barn som Olav ikke får hjelpen han trenger på skolen, når moren hans får høre at kommunen «ikke har råd» til å gi ham en god fremtid, og når foreldrene vurderer å flytte fra kommunen for å gi sønnen sin en sjanse — da er det ikke lenger enkeltsaker. Det er et system som svikter.

Når bestemor ble sendt på sykehjem lenge før hun trengte det, ikke fordi det var best for henne, men fordi kommunen manglet kapasitet og hadde kuttet nattevakten i distriktet — da ser vi konsekvensene av år med feilprioriteringer. Hun opptok en plass som en annen, som faktisk var dårligere, kunne hatt. Det er ikke verdig for noen.

Dette er virkeligheten for folk. Dette er hverdagen til familier som gjør alt de kan, men som møter et system som ikke fungerer.

Og mens dette skjer, står kommunene våre med en kaptein som heller velger å gå ned med mann og mus, bundet til masten på ROBEK‑skipet, i stedet for å snu kursen. Det hjelper lite at kapteinen roper «slapp av, vi har kontroll på økonomien» når alle ser at skuta tar inn vann.

Akkurat nå er det kanskje ikke engang ROBEK som er det verste — for der må i det minste de lovpålagte oppgavene komme først i prioriteringskøen.

Du trenger ikke akseptere dette. Vi trenger ikke fortsette i samme spor. Neste år får vi faktisk muligheten til å velge noe annet.

Vi kan velge en retning der lovpålagte oppgaver prioriteres før alt annet. En retning der barn som Olav får hjelpen de trenger — når de trenger den. En retning der eldre som bestemor kan bo hjemme lenger, med trygghet og verdighet. En retning der familier ikke må kjempe alene mot systemer som egentlig skulle løftet dem. En retning der valgfrihet erstatter tvangsløsninger, og der næringslivet får utvikling, ikke innvikling.

Og i Tromsø FrP er dette selve kjernen i det vi vil gjøre: prioritere det viktigste først — før alt annet.

Ved valget i 2027 kan du bruke stemmen din til å gi kommunene våre en ny kurs — en kurs der Fremskrittspartiet får muligheten til å rydde opp, prioritere det viktigste først og gi folk tilbake valgfriheten.

Retningen bestemmes nå. Valget ligger hos deg. Fremtiden formes av dem som faktisk velger å snu skipet før det synker.