Herold

Arne Johan Eliassen sovnet stille inn 9. mars 2026. Derved er den siste av de som aktivt deltok i kampen om Narvik i vårdagene 1940, gått bort.

Arne var født født på gården Vieland i Lavangen i Sør-Troms. Arne var odelsgutt til gården. Fra gammelt var Å-gården en del av kirkegodset under Ibestad Kirke. Med Bertheus Olsa, som initiativtaker og hærfører, fikk oppsitterne i 1864 kjøpt ut sine områder og gården Vieland ble etablert. Arnes oldefar Nils Steffensen overtok gården i 1890. Med far som var kystskipper og bonde, og bygdas jordmor som mor, måtte Arne og søsknene tidlig lære å ta del i gårdsdriften. Men Arne ville det annerledes og han overlot gården til sin yngste søster og hennes mann.

Arne ville en annen vei og startet sin militære karriere januar 1940. Som 16 åring og med hjelp av litt kluss i skrivingen av sitt fødselsår, fikk Arne plass på Underoffisersskolen i Harstad. Og i aprildagene i 1940 ble også disse ungguttene satt inn i kampen om Narvik. Som ledd i å stanse fiendens framrykking nord for Narvik, ble ungguttene beordret ut i aktiv krigstjeneste og gjennomførte 12. april 1940 oppdraget med å brenne ned Gratangen Turiststasjon for å hindre fienden tilholdssted under framrykkingen nordover.

Så kom kapitulasjon i juni 1940 og en tid med arbeid heime på Vieland. Fortsatt var Arne odelsgutten og da ble det vinterlandbruksskole som holdt til på Dønnes Hovedgård på Helgeland, kanskje ikke helt tilfeldig, for gården tilhørte Arnes besteforeldre. Men Arne ville ut å ta del i oppgjøret med okkupantene.

Turen over til Sverige i juni 1942 omtalte Arne som en «walk in the park» i motsetning til dramatikken under flukten fra Sverige via Murmansk og videre til England. Her fortsatt Arne sin militære utdannelse og ble i 1947 uteksaminert fra britisk offisersskole som second lieutenant.

Tiden ved offisersskolen i England var også fylt med ledig tid og permisjon. Arne var nysgjerrige på alt nytt og ikke minst omverdenen. Under permisjonsopphold i Dublin møtte han Claire Joan som ble hans kone gjennom 72 år.

Arnes videre militære løpebane innebar tjeneste i Tysklandbrigaden og etter hvert tjeneste ved Distrikskommando Nord Norge (DKN) i Harstad. Her med flere avbrekk for deltagelse i FN-tjeneste og andre internasjonale oppdrag.

For oss som kom inn i Vielandsslekta utenfra, var tante Joan og onkel Arne en stor bonus. I dere reir ved Samasjøen i Harstad, var det med seks små egne krabater, alltid fullt, men aldri for fullt. For ungene heime på Vieland, var det stor og kjærkommen opplevelse å reise med lokalen til Harstad å få være noen dager hos Joan, Arne og deres.

Hos tante Joan og onkel Arne var det alltid plass, åpent hus, gjestfrihet og tid for samtaler om ulike interessante temaer. Arne var helt til sine siste dager opptatt av slektningene utover i slektsleddene og hvordan det gikk rundt om.

Den militære løpebane brakte Arne som major til HV02 og familien flyttet til Oslo. Joan og Arne etablerte her sitt nye reir som ble utvidet med sommersted på Åros i nåværende Asker. Her fikk Arne spa og pløye, så, gjødsle, stelle og høste, og det kom tydelig frem at oppveksten på Vieland hadde etterlatt interesse og lyst med landbrukssysler. Kanskje hadde heller ikke vinterlandbruksskolen på Dønnes vært fånyttes. Arne nevnte stadig at de dyrket byggkorn på Vieland og at menyen med byggrøt i barndommen nok var medvirkende til hans gode helse og lange liv.

Arnes geografiske hjerte banket for Vieland og landsdelen der nord. Dette kom frem på flere vis. Hans yndlingsmelodi var Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord -------- av Elias Blix. Denne nynnet han stadig på og fremførte den også som solist ved høytidelige anledninger som ved sin søsters 100 årsdag. Kanskje nynnet han på den også på sin siste reis.

Arne var sindig og rolig, han lot seg ikke enkelt bringe ut av fatning, ikke var han høyrøstet og ikke brukte han store ord. Men var alltid der når det kneip om. Han ønsket ikke ståhei og staffasje rundt sin egen person. Ved en anledning i de siste år, ga han uttrykk for ønske om at også hans avreise fra det jordiske liv, være slik.

Når ble Arne pensjonist – hvem vet det. Etter avsluttet yrkesliv, var han fortsatt svært aktiv og deltok på ulike måter både innenfor familien og i storsamfunnet. Til 70-årsdag ønsket og fikk Arne seilbrett. Første prøvetur gikk ut fra Åros og når han midt i Oslofjorden kun kunne sees som en liten prikk, rykket familien ut og fikk han tauet inn. Det var første, men ikke siste seilas på brett. Arne var kvikk, rørig og utviste interesse for Vieland og slekta, helt til siste dag.

Fra leiligheten i femte etasje, tok Arne helt til de siste dagene, for å holde formen, daglig heisen ned og trappene opp.

Arne er svært savnet også av oss som kom inn i Vielandsslekta utenfra og som fikk Joan og Arne i bonus og har så masse gode minner.