Herold

Dette innlegget er en del av en fast spalte levert av Randaberg kommune om folkehelse.

Det er et tidspunkt som egentlig bare finnes for tre typer vesener: småbarnsforeldre, folk som skal rekke et altfor tidlig fly, og fugler som åpenbart har fått beskjed om at det er deres tur til å drive morgenradio. Og så våkner jeg. Ikke av vekkerklokke, nei. Av fuglekvitter.

Fuglekvitter i hekken, som om det er full festival der ute. Som om en liten spurv har gått rundt med refleksvest og sagt: “Ok folkens, lydprøve! Vi tar refrenget én gang til, og denne gangen med litt mer entusiasme!”

Før i tida – altså i vinter, som jo var i forrige epoke – ville jeg blitt irritert. Jeg ville ligget helt stille og tenkt: Hvem er det som har gitt fuglene lov til å starte dagen før meg? Jeg ville følt at de brøt en uskreven kontrakt om at alt levende skal være stille til minst 06.30, og helst til 08.00 i helgene.

Men nå? Nå blir jeg ikke irritert. Jeg gjør ingenting. Jeg ligger bare der og hører på, og det er det mest mistenkelige av alt. For det er noe som har skjedd. Og så kommer det: Lyset. Det ligger der allerede når jeg våkner. Ikke det skarpe, ubarmhjertige “nå må du prestere”-lyset, men det første, forsiktige vårlyset. Det som smyger seg inn langs gardinkanten som en optimistisk tanke. Det lyset som ikke roper, men hvisker: Det blir bedre. Bare vent.

Herlighet, så deilig. Det er utrolig hva disse vårtegnene gjør med psyken min. Det er som om hjernen min, som hele vinteren har gått rundt med raggsokker og en liten, permanent bekymring i panna, plutselig finner fram en annen versjon av seg selv. En litt lettere utgave. En som tåler mer. En som orker småprat. En som til og med kan få lyst til å rydde i en skuff.

Jeg merker det på de rareste måtene. Som at jeg finner meg selv stående og stirrende på fuglebrettet i hagen. Som en naturdokumentar uten stemmen til David Attenborough. Fuglene kan skrike i hekken klokka 04.30, og jeg bare: “Ååå, så koselig.” Det er jo ikke normalt. Og det rare er: Jeg er ikke spesielt interessert i fugler. Jeg kan knapt se forskjell på en kjøttmeis og en blåmeis. Jeg kan ingenting om trekkmønstre eller arter. Men likevel står jeg der.

For det er noe med fuglekvitteret. Det har en egen evne til å åpne opp et rom inni oss, et rom som vinteren har låst. Fuglekvitteret har ingen krav. Ingen agenda. Det er bare ren, ufiltrert livslyd. En påminnelse om at verden ikke har stanset, den har bare ventet litt. Og plutselig skjønner jeg hva som skjer: Det er våryrheten som kommer. Og så kommer de andre vårtegnene – de som ikke nødvendigvis er store, men som likevel treffer. Som at du plutselig legger merke til lukter igjen.

Om vinteren lukter alt “kaldt.” Og “våt jakke.” Men en vårmorgen kan du åpne døra og få hevdalukta. Det lukter som et løfte: Her skal det skje noe. Ting skal opp av bakken. Du også, kanskje. Og så gjør jeg sånne ting som jeg aldri gjør i januar. Jeg åpner vinduet med glede. Ikke bare et lite knepp mens jeg tenker på strømprisen, men ordentlig. Og når den kalde lufta kommer inn og møter den varme innelufta, blir det en sånn liten vårpust i rommet – som om huset selv sier: “Åh, endelig! Jeg trodde vi skulle være tørt oppvarmet og innelukket for alltid.”

Og kanskje er det nettopp det som skjer: Våren gir oss en mild illusjon om at alt kan begynne på nytt. At vi også kan det. Og så, midt i alt dette, står jeg altså ved vinduet og stirrer på fuglebrettet. Ikke fordi jeg plutselig er blitt en naturperson. Men fordi kvitteret gjør noe med meg. Det skrur på en bryter. Det minner meg om at livet ikke bare er “gjøre” – det er også “være.” Og at det finnes en versjon av meg som våkner 04.30, hører fuglene, ser lyset, og tenker: “Jaja. Dette er jo … egentlig ganske fint.”