Herold

Statsforvalterens beslutning i jordstriden på Røros er mer enn bare et enkeltvedtak. Den er en tydelig påminnelse om viktigheten av pragmatisme og langsiktighet i møte med aktive bønders behov, og en vekker for lokal landbruksforvaltning.

Statsforvalteren i Trøndelag har nå sagt sitt i den langvarige saken om dyrkajorda på Sundet Nordre i Røros.

Beslutningen om å overprøve kommunens avslag og gi Jan Håvard Solhus anledning til å kjøpe jorda han leier av Jon Indset, er en betydelig seier for bøndene – og fornuften.

Denne saken har fra starten av belyst den spenningen som ofte oppstår mellom nasjonale landbruksmål, lokale forvaltningsprinsipper og de konkrete behovene til aktive bønder.

På den ene siden har vi en kommune som har argumentert for vern av arealressurser og bruksstruktur, og frykt for presedens.

På den andre siden har vi bønder som peker på et urealistisk bilde av landbruket og en manglende evne til å tilrettelegge for moderne, effektiv matproduksjon.

Statsforvalterens grundige vurdering, som nå er endelig og ikke kan påklages, trekker fram flere avgjørende momenter som det er verdt å merke seg:

For det første understreker Statsforvalteren at jordloven ikke har et generelt forbud mot «delvis bruksrasjonalisering». Tvert imot, det kan være svært positivt å overføre leid jord til en aktiv næringsutøver. Dette gir den nødvendige forutsigbarheten og muligheten for å investere i jorda.

De anerkjenner at fradelingen vil styrke Solhus sin driftsenhet betydelig og muliggjøre kostnadseffektiv drift. At jordteigen ligger åtte kilometer unna hovedgården, anses som normalt i dagens landbruk. Dette er en realitetsorientering som er avgjørende for et levedyktig landbruk.

Like bemerkelsesverdig er det at Statsforvalteren fastslår at delingen er i tråd med Røros kommunes egen landbruksplan om å redusere leiejordandelen.

Dette er et direkte motsvar til kommunens opprinnelige argumentasjon og reiser spørsmål ved hvordan kommunens egne målsettinger tolkes og praktiseres lokalt.

Statsforvalteren anser det som positivt at omsøkt deling legger til rette for samsvar mellom eierskap og drift av det omsøkte arealet ved at det vil bli eiet og driftet av vedkommende som har leid arealet siden 2007. Ved fradeling av tilleggsjord kan det generelt legges vekt på at jord som ellers leies bort skal overføres til eie til en aktiv næringsutøver.

En deling som omsøkt vil være i tråd med landbruksplanen i kommunen, der politikerne i Røros sjøl har pekt på at det er et mål å redusere omfanget av leiejord, argumenterer Statsforvalteren.

Statsforvalteren viser også en nyansert forståelse for hensynet til gjenværende areal.

Sjøl om en deling kan medføre at gjenværende eiendom blir en mindre rasjonell enhet, vekter de hensynet til å sikre tilleggsjord til aktive bønder tyngre, spesielt i distriktene. Dette er en pragmatisk tilnærming som anerkjenner lokale forhold og viktigheten av å opprettholde aktivt landbruk.

Et annet viktig prinsipp Statsforvalteren trekker fram, er at vekten av det kommunale sjølstyret reduseres når jordloven ivaretar viktige nasjonale interesser som en tjenlig bruksstruktur og god driftsmessig løsning.

De påpeker også at Røros kommunes behandling av saken var administrativ, ikke politisk, noe som ytterligere svekker vekten av det kommunale sjølstyret i denne konkrete saken, mener Statsforvalteren som understreker at kommunens vedtak ikke har den samme grad av forankring i lokaldemokratiet som man ellers ville hatt dersom klagen hadde vært behandlet politisk.

Til slutt, og kanskje mest sentralt for mange kommuner, er avklaringen rundt presedenshensynet.

Statsforvalteren bemerker at forvaltningsvedtak har begrenset formell presedensvirkning, og at forvaltningen står fritt til å vekte hensyn ulikt i lignende saker, så lenge det er saklig begrunnet.

Dette betyr at frykten for en «flodbølge» av lignende søknader ikke kan være det avgjørende avslagsgrunnlaget alene.

Statsforvalterens beslutning understreker viktigheten av å tilrettelegge for investeringer og vekst i landbruket, sjøl om det innebærer avvik fra en rigid tolkning av bruksstruktur.

Det er en viktig seier for de som ønsker et framtidsrettet og bærekraftig landbruk, og en klar oppfordring til å se de reelle behovene til de som driver matproduksjon.