Herold

Her er en liten strime lys i mørketida.

Min første ordentlige jobb var i NRK. Jeg lagde finansnyheter og jobbet med folk så flinke at jeg knapt trodde det var mulig at noen kunne klage på jobben de gjorde.

Men det skjedde, og av og til var det sikkert fortjent.

Høyt på klagetoppen var den gang som nå statskanalens dekning av politikk, religion og Midtøsten. Gjerne i en og samme klage. Det fantes også de som klagde på stemmebruk og nynorsk, vær og vovethet, musikkvalg, klesvalg og dekningen av politiske veivalg.

Noen mente dessuten det var for mye sport.

Noen mente dessuten det var for lite sport.

Det var likevel først seinere jeg skulle forstå når den virkelige klagestormen kom: i slutten av desember, når jordens akse står på sitt mest tilbakelente punkt i forhold til solas innstråling, og solas høyde over horisonten når årets laveste verdi. Eller, som vi journalister i strid med all astronomisk presisjon pleier å si: Når sola snur.

«DEN SNUR IKKE!» kunne innringerne rope. Og de hadde jo i og for seg rett.

Jeg kom på historien da en leser nylig ringte og ba meg skrive om alt det fine hun mener skjer rundt oss i Horten for tida. Alt det positive. Alle lysglimtene. "Det snur!"

Jeg var nok litt skeptisk, påpekte at verken eiendomsskatt eller restaurantdød vakte annet enn tristhet og melankoli i en redaktørs sinn, men hun ga seg ikke. «Det skjer mer enn det. Mye mer!», insisterte hun.

Så la hun på. Men setningene hadde satt seg fast. Ikke som åpenbaringer, mer som små korrigerende dytt i retning av å løfte blikket litt høyere.

For er det ikke faktisk slik at vi tross alt bor i en av de tryggeste og mest privilegerte krokene av verden? Og det midt i den rikeste perioden menneskeheten har opplevd? Og er det ikke også slik at av alle småbyer og kommuner der ute – de som ligger strødd langs elvekanter, veikryss og fjellhyller verden over – er det svært få som har bedre forutsetninger enn vår egen lille, fine by ved fjorden?

Og er det ikke dessuten slik at mye av det beste vi har her, ikke engang kan måles i tall?

For uansett hvor jeg har vært eller hvor jeg har bodd, så har det å komme hjem til Horten alltid minnet meg på at byen og folka har en helt egen temperatur. Nedpå. Åpne. En måte å være på som gjør at vi nesten påfallende ofte hjelper hverandre når det trengs. Over et hagegjerde. På glattisen når bilen står fast. I trappeoppgangen når handleposene blir en etasje for tunge. På leiting når hunden har stukket av. I Bastøybukta når båtmotoren streiker.

Jeg sitter med den følelsen, og alt sammen blir ekstra synlig for meg når julegaveaksjonen oppfyller absolutt alle ønskene som henger på treet på torget. Eller når spleis-innsamlingene på Facebook vokser av seg selv.

Små, ganske hverdagslige gester som ikke nødvendigvis skriker etter oppmerksomhet, men som likevel betyr noe. Noe som kanskje ikke lar seg tallfeste, men som teller likevel. Muligens mer enn vi helt klarer å sette pris på.

Så kanskje var innringeren inne på noe. Kanskje har det noe for seg å løfte blikket, åpne øynene. Ikke for å unngå å se på det som ikke fungerer, men for å få med seg de lysglimtene som faktisk finnes.

For er det ikke for eksempel slik at økonomien i kommunen plutselig er bedre enn varslet. Over 50 millioner så langt, ja, kanskje til og med mer, hvis ryktene jeg har hørt stemmer.

Og er det ikke nesten påfallende mange heisekraner og byggeprosjekter for tida?

På Skoppum reiser den nye jernbanestasjonen seg. Tidenes største byggverk i vår kommune. På Semb gjenreises storhetstida, og vel så det. I havna bygges det for både næring og boliger. Samme sted setter Himalaya snart spaden i bobilasfalten og satser både cash og curry. Planene for det nye bryggehotellet er også så godt som klare, og gamle Grand er ryddet vekk for å gi plass til en ny storsatsing. Til og med ytterst på brygga, der det inntil nylig var både stille og dødt, er pulsen i ferd med å vende tilbake.

Og når jeg legger alle disse små og store tingene ved siden av hverandre – mulighetene, tallene, byggene, planene og livet som vender tilbake – er det som om bildet lysner litt. Ikke dramatisk, bare som en forsiktig endring i helningen, en liten justering av vår egen akse, for å si det med et uttrykk jeg har lånt fra folk som faktisk følger med på himmelen.

For sola snur jo ikke. Vi vet det. Men kanskje er det nok at vi selv gjør en liten bevegelse, om så bare et par grader, for å innse at det faktisk finnes lys der ute.