Herold

1. april var den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson (f. 1943) på Slottet for å holde det såkalte Fosseforedraget. Det er regjeringen som har tatt initiativ til et årlig foredrag for å hedre nobelprisvinner i litteratur Jon Fosse. Robinson er mest kjent for en serie på fire bøker (ofte kalt «Gilead-kvartetten») som omhandler de samme personene og i stor grad også de samme hendelsene, fortalt fra ulike synsvinkler. I sentrum står to aldrende protestantiske pastorer og deres familier i småbyen Gilead i Iowa på 1950-tallet.

Første bok i kvartetten, «Gilead», handler om pastor John Ames. Han er i 70-årene, han er syk og skal snart dø. Da han var ung mistet han konen og datteren sin, og han har levd enslig hele livet. Men på sine gamle dager har han fått en sønn. Sønnen er så ung at han ikke vil ha mange minner om faren sin når han vokser opp. Den første boken er derfor formet som et brev fra John Ames til sønnen, et slags åndelig testamente.

Den andre boken, «Hjem», fokuserer på familien til den andre presten. Robert Boughton har en stor familie, seks barn. Han har blitt enkemann, og er i likhet med vennen Ames gammel og skrøpelig. Spenningen i de to første romanene skapes ved at Boughtons yngste sønn Jack kommer tilbake til byen. Han har vært borte i 20 år, han kom ikke en gang hjem til sin mors begravelse. Jack har alltid vært familiens sorte får. En som ikke har passet inn, og som ikke har villet passe inn. Faren tar imot ham som den hjemkomne sønnen i Bibelen. Men hvorfor kommer Jack egentlig tilbake?

Mange vil sikkert si at det ikke er overraskende at nettopp jeg faller for en bok som «Gilead». En roman om en introvert, litt livsfjern prestemann som sitter på sin prestegård på landet og leser de tjukke bøkene til Karl Barth. Det er kanskje heller ikke så overraskende at redaktør Magne Lerø sier til Vårt Land at han tror mange i kultureliten gikk hjem fra Slottet etter Robinsons Fosseforedrag «uten å være helt fornøyde». Det er uvanlig i samtidslitteraturen å finne forfattere som skriver bøkene sine eksplisitt og bevisst ut fra et kristent livssyn. Det fremste internasjonale eksempelet ved siden av Robinson er vel nettopp Jon Fosse.

Robinson sa i foredraget sitt at hennes egen universitetsutdannelse presenterte henne for «den moderne tenkinga». Ifølge henne krevde denne «total overgjeving», og hun opplevde den som snever og begrensende. Samtidig ble den fremstilt «som ei framifrå frigjering av sinnet». Som motsats satte hun ikke opp Bibelen og kirken, men den klassiske amerikanske litteraturen hun elsker: Poe, Emerson, Melville, Whitman, Dickinson. Her fant hun «ein annleis, djupare, reinare og meir krevjande fridom» enn i moderne materialisme og rasjonalisme – en frihet som i dyp forstand sprang ut av den kristne puritanske tradisjonen.

Tro er for Robinson ikke noe som binder tanken, men som setter den fri. Det er et dypere og rikere blikk på virkeligheten, et blikk som kan ta inn over seg menneskets vilkår «i heile sitt merkverdige vesen, særleg med omsyn til kor gåverike vi er i vår sansing og forståing.»

I romanene sine setter hun teorien ut i praksis. Her viser hun hvordan det kan se ut når man ser på virkeligheten gjennom troens briller. Det vi ser er ikke en verden som blir fattigere, flatere, mindre kompleks. Den blir tvert imot mer uutgrunnelig gåtefull og vakker. Det er et kunststykke at hun klarer dette uten fnugg av sentimentalitet. Hun er ingen ukritisk romantiker. Hun elsker den amerikanske protestantiske tradisjonen som Ames og Boughton representerer. Og samtidig holder hun nådeløst dommedag over det samfunnet de har vært med på å bygge opp. Treet er godt, men frukten – viser det seg – er giftig. Godhet og fromhet kommer man faktisk ikke langt med; vårt eneste håp er nåden.

Les Marilynne Robinson! Det er min oppfordring denne helgen. Og er man interessert i hvordan det ser ut når man ser på virkeligheten gjennom troens briller, kan man oppsøke en kirke etterpå.

God søndag!