Herold

I over et tiår har Maud Rindahl og Tor Strømsvik i Jektveien blitt utsatt for det de beskriver som terror. Eggkasting, steiner på taket, slag mot vegger og dører, ungdommer som kommer inn på eiendommen iført svarte klær og roper forferdelige ting.

Nå vurderer ekteparet i 80-årene å flytte fra huset de har bodd i siden slutten av 60-tallet.

Dette er ikke bare trist – det er et symptom på noe som er galt i samfunnet vårt.

Ekteparet i Bodø mener de terroriseres av barn og ungdom: – Jeg gruer meg hver eneste kveld

Kjedereaksjonen av ansvarsfraskriving

Når slike saker dukker opp, starter kjedereaksjonen: Politiet sier de kommer for sent fordi ungdommene stikker av før de rekker frem. Skolen sier de ikke kan gjøre noe fordi hendelsene skjer på ettermiddagen, og at de ikke engang kan bevise at ungdommene går der. Kommunen la på røret da Rindahl ringte for å klage på at fotballbanen ble plassert rett ved huset deres. Alle har en god forklaring på hvorfor dette ikke er deres problem.

Men det er noens problem – problemet til to eldre mennesker som gruer seg hver eneste kveld. Som har levd med dette i ti år. Som nå vurderer å flytte fra sitt eget hjem mot sin vilje.

Spørsmålet er ikke om politiet burde komme raskere, eller om skolen burde gjøre mer.

Det egentlige spørsmålet er: Hva har gått galt hjemme hos de ungdommene som tror dette er akseptabel oppførsel?

Barn og unge tester grenser – det er en naturlig del av oppveksten. Men det å systematisk terrorisere et eldre ektepar over flere år, å kaste store steiner på taket deres, å bryte inn på eiendommen i flokk – dette handler ikke om grensetesting. Dette handler om totalt fravær av empati og respekt. Slikt fravær kommer ikke av seg selv.

Ingen ungdom vokser opp i et vakuum. De verdiene de bærer med seg ut i gata, på fotballbanen, i nabolaget – de kommer fra et sted. Og det stedet er hjemmet.

Når 10–15 ungdommer kan samle seg for å terrorisere naboer uten at én eneste av foreldrene deres aner hvor barna deres er eller hva de holder på med, da har vi et foreldreproblem.

Fraværende foreldre, synlige konsekvenser

Rindahl og Strømsvik roper nå ut i desperasjon: «Vi ønsker at foreldrene skal bli obs på hva avkommet deres holder på med etter skolen».

At dette i det hele tatt må sies høyt, er oppsiktsvekkende. Burde det ikke være en selvfølge at foreldre vet hvor ungene deres er? Hva de gjør? Hvilke verdier de utøver når ingen voksne ser på?

Skolen kan undervise i respekt. Politiet kan håndheve loven. Men grunnmuren av anstendig oppførsel, av empati for medmennesker, av respekt for andres eiendom og verdighet – den legges hjemme. Og når den grunnmuren mangler, ser vi konsekvensene i Jektveien.

Dette handler ikke bare om ett ektepar i Bodø. Dette handler om et samfunn der vi har normalisert fraværende foreldre og ansvarsfraskriving. Der vi aksepterer at barn og unge kan oppføre seg som de vil, så lenge de gjør det utenfor skoletid og politiet ikke rekker å gripe dem på fersk gjerning.

Noe er åpenbart galt når eldre mennesker tvinges fra sitt hjem fordi ungdommer terroriserer dem – og når ingen voksne rundt disse ungdommene bryr seg nok til å stoppe det. Politiet må komme raskere, ja. Skolen kan ta mer initiativ, absolutt.

Men kjerneproblemet ligger hos foreldre som – enten gjennom likegyldighet eller manglende oppfølging – har gitt opp sitt mest grunnleggende ansvar: Å forme anstendig medmennesker.

Maud Rindahl og Tor Strømsvik skal ikke flytte fra sitt eget hjem. De skal ikke grue seg hver eneste kveld. At de likevel gjør det, er et direkte resultat av at noen foreldre et sted i Bodø har sviktet. Og det ansvaret kan ikke skolen ta. Det kan ikke politiet ta. Det må foreldrene selv ta – før det er for sent.

Hvis du er forelder til ungdom i Bodøsjøen-området: Spør barna dine i kveld hvor de var i ettermiddag. Og hør etter svaret.

Smartembed for https://www.an.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=347345