Herold

Vi mener at det er på tide å ta klimakrisa på alvor.

Klimakrisa er ikke symbolpolitikk

Energisikkerhet – og grønn sikkerhetspolitikk

Finnmark trenger nye bein å stå på

Samferdsel og bosetting

Oppsummert

Nei, Arne Reginiussen – MDG har ikke stilt noe ultimatum om sluttdato for norsk oljevirksomhet, men vi mener at det er på tide å ta klimakrisa på alvor. Vi ønsker en plan for ei styrt avvikling av ei næring som i mange tiår har vært svært viktig, og som har bidratt til betydelige inntekter for staten Norge. Steinalderen tok ikke slutt fordi det ble fritt for stein, og det er ikke på grunn av at det blir fritt for olje at oljealderen kommer til å ende. Da bør vi ha en plan for å unngå å havne i samme situasjon som store deler av Vestlandet gjorde i og etter oljekrisa fra 2014. Det er forståelig at debatten om en sluttdato skaper reaksjoner. I Finnmark har olje og gass gitt arbeidsplasser, ringvirkninger og optimisme, med Melkøya som et symbol på hva industrien har betydd for lokalsamfunn. Men spørsmålet vi må stille oss er: Skal vi bygge fremtida på fortidas logikk – eller faktisk planlegge for det som kommer?

MDG er et parti for Oslo-folk – ikke for Finnmark

Når vi i MDG krever en utfasingsplan, er det verken for å gjøre Finnmark til et museum eller for å lage overskrifter. Det er fordi klimakrisa er reell. Vi har forplikta oss til Parisavtalen, og verden må halvere utslippene innen 2030. Det betyr at fossil energi må fases ut og vi må omstille oss. Hvis vi ikke tar grep nå, vil markedet gjøre det for oss – brutalt og uforutsigbart. En sluttdato gir forutsigbarhet for næringslivet og arbeidsfolk. Det gir oss tid til å bygge opp nye næringer før de gamle faller sammen. Hvor tenker Reginiussen ellers at Finnmark skal være i 2040, når EU har vedtak om utslippskutt på 90% sammenligna med 1990-nivået, eller i 2050 – når EU har vedtak om å være klimanøytalt?

Motargumentet er ofte at norsk gass sikrer Europa mot autoritære regimer. Dette er noe vi i MDG også er opptatt av, derfor ønsker vi å opprettholde gasseksporten til Europa på kort sikt. På litt lengre sikt har imidlertid Europa allerede en plan for å bli uavhengig av fossil energi. Vår oppgave er ikke å holde liv i en næring som verden vil bort fra, men å bidra med løsninger som gjør oss mindre sårbare for krig og kriser: fornybar kraft, grønn teknologi og energieffektivisering. Å fortsette med olje og gass i 30–40 år til er ikke sikkerhetspolitikk – det er å gamble med klimaet og Norges omdømme.

Jeg bor i Hammerfest og veit hvor viktig olje og gass er, og har vært. Jeg vet også at en anselig andel av de som jobber i næringa, er pendlere som jobber i Hammerfest, men bor, skatter og lever livene sine andre steder. Det er, spør du meg, en av de største truslene Finnmark står ovenfor: innflyging av kompetanse og arbeidskraft er med på å utarme samfunn i distriktene. Vi trenger satsing på lokal kompetanse, et mangfold av næringer, og vi må bruke de ressursene vi har til å bygge opp nye industrier: havvind, grønn skipskraft, helårs arbeidsplasser innen fiskeri og mineraler til det grønne skiftet – med strenge miljøkrav. Finnmark har naturressurser og kompetanse som kan gjøre oss til en motor i den nye økonomien. Men det skjer ikke av seg selv. Det krever politisk vilje og en erkjennelse av at oljenæringa ikke er den kurven vi bør putte alle eggene våre i.

Også innenfor transportfeltet, er vi nødt til å omstille oss, men jeg kan betrygge Reginiussen: finnmarkingers behov for å bruke fly, er ikke noe MDG kommer til å prioritere å få bukt med. I vår del av landet er Widerøe både buss, tog og t-bane, og for å delta i samfunnet både i og utenfor fylket, ofte eneste alternative reisemåte. Rundt 80% av alle innenriks flyreiser foregår mellom byene Trondheim, Oslo og Bergen. Her bør vårt felles mål være å få en betraktelig del av disse reisene over til mer miljøvennlige alternativer som jernbane. Klimakutt må skje, men vi skal gjøre det på en måte som sikrer bosetting og næringsliv. Det er fullt mulig å kombinere klimamål med levende lokalsamfunn.

En sluttdato for olje er ikke å «sage over greina vi sitter på». Det er å plante et nytt tre før det gamle dør. Vi kan velge å være et land som henger igjen i fortida – eller et land som leder an i fremtida. Jeg tror vi gjør lurt i å velge det siste, for Finnmark og for Norge.