Herold

Det sies at ingen kan tjene to herrer. Likevel prøver kommunene hver dag. Den ene herren er staten – med kontrollkrav, rapportering, revisjoner og tilsyn. Den andre er innbyggerne – som trenger nærhet, fleksibilitet og menneskelighet. Begrepet kommunale tjenester sier sitt.

Problemet er at bare én av disse herrene stadig trekker lengste strå. Og det er ikke innbyggerne. Det har mer som én erfart som har søkt på en tomtefradeling til eksempel.

I dag belønnes kommunene for å levere tall, innfri krav, levere skjema og dokumentasjon som tilfredsstiller statlige myndigheter. Det er tryggere å følge alle krav enn å gjøre det som faktisk er best for mennesker. Dermed blir lojaliteten oppover sterkere enn lojaliteten nedover.

I skolen mister lærere tid til barna fordi de må oppfylle stadig flere krav til kartlegging og dokumentasjon. Ingen får avvik for å ha for lite tid til elever som sliter – men avvik kan komme om skjemaene ikke er riktige.

I helse og omsorg går pleiere med stoppeklokke i stedet for tid. Når tjenestene styres etter normerte vedtak, blir den menneskelige kontakten det første som forsvinner.

Vi må bli tydeligere på at kommunen er ikke først og fremst statens forlengede arm og kontrollorgan. I møtet med de kommunale tjenester er det også resultatet av lokalt demokrati innbyggerne samtidig møter – og slik må det få lov å være.

Det er et grunnleggende prinsipp at det er de folkevalgte som fastsetter mål, rammer og politisk retning for kommunens virksomhet. Administrasjonen – både førstelinje og saksbehandlere – skal kunne utføre sine oppgaver i trygghet for at de handler i tråd med de føringer og vedtak som er gitt av kommunens politiske organer nasjonale rammer kan gi.

Ansvarsforholdet er tydelig forankret i kommuneloven (2018), hvor prinsippene om nærhet, forholdsmessighet og korrekt myndighetsutøvelse ligger til grunn. Saksbehandlere skal derfor ikke holdes ansvarlige for å følge lovlige politiske vedtak; det er de folkevalgte som har det overordnede ansvaret for den politiske retningen de beslutter.

For oss er det åpenbart at intensjonen bak kommuneloven av 2018 – å styrke lokaldemokratiet og gi kommunene tilbake styringen over egen hverdag – i realiteten skyves til side av statens embetsverk. Det virker som om deler av staten fortsatt styrer etter gamle reflekser, der kontroll, rapportering og regelstyrt millimeterforvaltning trumfer lokale politiske vedtak. Når embetsverket i praksis setter seg over lovens formål, er det ikke bare en misforståelse – det er en politisk kraft som svekker demokratiet der det faktisk utøves: i kommunene. Slik vi ser det, er dette en utvikling som undergraver både lokalt selvstyre og innbyggernes mulighet til å påvirke sitt eget lokalsamfunn, og ikke minst et liv utenfor ROBEK-lista.

Vi må gi staten det statens er, men også innbyggerne det innbyggernes er. Det betyr mindre detaljstyring, mer skjønn, og et system som belønner faglighet og menneskelighet – ikke bare rapportering.

Hvis kommunen fortsetter å tjene staten først, vil den til slutt ikke tjene noen.