Herold

I går skjedde det noe virkelig gledelig på do. Nei da, jeg skal ikke plage dere med sprengte blodkar som følge av høyt trykk, vannforbruk eller konsistens.

Jeg opplevde der og da at datateknologien har gitt oss gaver vi inntil for få år siden ikke var i stand til å forstå ville glede oss og som dobesøket i går dokumenterte. Dette skal jeg imidlertid komme tilbake til.

Klar i toppen

Salig bestefar ble født i 1908. Han levde til han ble nesten 92 år. Hans egen beskrivelse av livet, uttrykt ovenfor meg på sine gamle dager, gir et bilde av det dette handler om. Bestefar var klar i toppen til det siste og viste glede over å få oppleve sine siste år slik. Han viste til at selv om han var, som han selv uttrykte det: «dein einaste såm e ijæn», han snakket om at alle venner var døde, var det så mye å glede seg over. Han sa at i bunn og grunn hadde biler ikke utviklet seg så mye frem til hans siste år. De hadde fortsatt fire hjul, et ratt og andre ting som var vanlig allerede da han vokste opp. Men de siste årene i hans liv fikk han oppleve tekst-TV, til og med forstørret skrift. Dette påvirket hans liv i større grad enn oppfinnelsen av atombomben og månelandingen. Slike ting var bestefar svært bevisst over og han var nysgjerrig og gledelig forundret over hvor enormt fort utviklingen gikk de siste leveårene hans.

Utstyrt med selvironi

Hadde bestefar levd i dag, ville han virkelig blitt imponert. Den utviklingen han syntes gikk hurtig, har gått på speed etter hans død. Man kan slik sett se på bestefar som en gammel relikvie fra en svunnen tid, som ikke fikk oppleve datateknologiens virkelige revolusjon. Jeg tenkte sånn inntil jeg så meg selv i speilet. Det som følger er faktisk helt sant, og beskriver hvordan undertegnede møtte EDB-teknologien og dens gaver, men også utfordringer. Det er helt greit både å le av / med meg, samt harselere med meg når du leser dette. Jeg er heldigvis godt utstyrt med selvironi, det må du være når du er vant med å legge hodet på blokken. Jeg legger til grunn at de akademiske grader jeg innehar, kom som resultat av nitid hamring på en skrivemaskin, en sånn med rettetast for siste bokstav. Etter hvert ble oppgavene skrevet på en maskin som kunne slette siste setning for retting. Dermed slapp du å rive ut hele arket og skrive hele dritten på ny. For meg en eksplosjon av utvikling.

I et telt på fjellet

Nuvel, grunnleggende allmennlærerutdanning ble avsluttet i 1993. Det eksisterte ingen datamaskiner på noen av de arbeidsplassene jeg var innom før vi rett før årtusenskiftet fikk en gigantisk sak på kontoret på folkehøgskolen i Malangen. Denne kunne vi i fellesskap benytte. På denne tiden fikk jeg et stipend sammen med to kolleger som bodde andre steder i landet. Vi skulle skrive en lærebok innen hundefag og hundekjøring, til bruk i undervisningsøyemed. Etter et fysisk møte ble vi enige om å jobbe på e-post. Tiden gikk, og telefonmaset fra mine kolleger tiltok. De klaget over at jeg ikke hadde skrevet min del. Det gikk så vidt langt at sinnet tok meg i en samtale, jeg hadde da for fan skrevet mitt mente jeg. Heldigvis var min venn og kollega Harald Tunheim både tålmodig og vis. Han spurte om jeg hadde e-post. Jeg svarte hissig at selvsagt hadde jeg det. Den sto jo på kontoret hvor jeg jobbet sene kvelder for å fullføre mine kapitler. Harald ba meg gå til rektor og spørre om dette med e-post. Sånn lærte jeg at det ikke var nok bare å skrive og lagre på en sånn pappskive, som jeg hadde lært. Man måtte faktisk ordne e-postadresse og sende det også. For det videre er det greit å ha i mente at det meste av mine år på folkehøgskolen bodde jeg stort sett i et telt på fjellet. Det var jo det som var jobben min, ikke EDB-teknologi. Disse 11 årene gikk tilfeldigvis parallelt med den EDB-teknologiske revolusjon.

Vel vant med traktor

En dag ble jeg av en besøkende bekjent presentert for en underskriftskampanje. Man krevde bredbånd til bygda. Selv var jeg ikke sånn uten videre klar for å skrive under der og da, dette til min kones og vedkommende initiativtakers forvirring. Jeg kommer jo fra bygda, er vel vant med traktor, pløying, harving, graving og sånt og har dermed en viss praktisk sans. Jeg er verken særlig pen eller spesielt intelligent, men jeg kan rygge med henger. Jeg argumenterte for hvor omfattende graving som måtte til for å grave ned dette båndet, som jo tydelig uttrykt var meget bredt. Jeg skjønte jo at den eneste praktisk vei å grave en bred grøft inn til vårt hus, var gjennom min nyanlagte jordbæråker. Etter å ha blitt utledd en stund og fått forklart dette med bredbånd, skrev jeg under.

Utledd til spott og spe

Bredbåndet kom og med det en diger hjemme-PC. Jeg skjønte at EDB var ut, det het datateknologi. Nå mente min kone at det var på tide at jeg deltok når de månedlige regninger skulle betales, en virksomhet hun til fulle så langt hadde skjøttet på egen hånd. Jeg var jo blitt temmelig høy på meg selv etter å ha forstått dette med e-post og bredbånd, selvsagt kunne jeg det. Jeg hadde jo vært i banken utallige ganger og sett hvordan man betalte fakturaer. Fruen sto lenge og så på før hun grep inn med en hånlig latter akkurat idet jeg var i ferd med å hive den jævla datamaskinen ut vinduet. Jeg forsto etter hvert at det ikke var slik at man stappet fakturaer inn i flippfloppdiskåpningen og så ordnet alt seg. På ny utledd til spott og spe.

Nødtørftig kræsjkurs

I 2008 ble jeg tilsatt i videregående skole for å lede et prosjekt. I sittende stund er jeg rådgiver. Første dag kom en sånn datafyr inn og ga meg en pc (jeg har lært meg å elske sånne dataguruer), altså en laptop (må ikke forveksles med sametingspresident, det er noe annet). Jeg så på den og forsto lite og ingenting. Han viste meg så hvordan jeg åpnet den, skrudde på og ga meg et nødtørftig kræsjkurs i bruken. Man kan si at læringskurven har vært bratt, nødstoppene mange og bruken av datahjelpere ved skolen omfattende. Jeg tror fylkeskommunen har en egen person ansatt i Bodø for å svare når jeg ringer i desperasjon. Selv i dag går hånlatteren gjennom korridorene på jobb når yngre kolleger har vært innom for å hjelpe til med å åpne en app, eller hva fanden det nå heter.

Sånt nekter jeg å lære

Det er ikke lett å komme inn i datarevolusjonen i godt voksen alder uten å ha vært gjennom det grunnleggende og totalt mangle begreper, jeg mener fortsatt at et bredt bånd er bredt, sånn var det før og det å hekte på en henger i 30 minus og rygge lærer man ikke på PC. Jeg synes likevel det har gått overraskende greit både dette med mobiltelefon, apper og annet, selv om jeg plages av en totalt fraværende interesse for feltet. Hundefaget lærte jeg fordi jeg var interessert, data er definitivt ikke interessant. Jeg er heldigvis velsignet med en datakyndig kone og tre barn. Disse siste tre er selvsagt overkvalifiserte datateknisk sett rett og slett ved hjelp av å være unge. Ny mobiltelefon ordnes alltid ved at jeg kjøper den, gir den nye til fruen eller en av ungene og får den tilbake inneholdende det den gamle hadde. Sånt nekter jeg å lære selv.

Torpedo i røret

Så var det dette med dobesøket i går og som denne teksten startet med. Det har seg slik at jeg holder på med å selge en Combicamp via appen til finn.no. Dette fungerer på alle måter bra så lenge jeg har en PC, som selvsagt er på kontoret og ikke på do. I går ville det seg imidlertid slik at telefonen ga fra seg en lyd. Her må fruen ha tuklet med noe, jeg hater ellers at telefonen lager lyd annet enn når den ringer. Telefoner skal i min verden kun lage lyd når de ringer. Dette medførte at jeg åpnet den og leste meldingen akkurat i det torpedoen ble «launchet» i utskytningsrøret. En kjøper meldte at han tok den til den prisen jeg ønsket, uten besiktigelse. Det var mange interessenter må vite.

I sannhet et mirakel

I løpet av kort tid, mens utskytningen ble foretatt, målet beskutt og behørig senket, hadde jeg faktisk ved hjelp av min mobiltelefon skrevet kontrakt, solgt, omregistrert, og fått den avtalte sum inn på konto. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg til å gjennomføre dette pr. mobiltelefon. Datateknologien har altså kommet dit hen at den er selvforklarende nok til å få meg til å skjønne dette. I sannhet et mirakel, eller rett og slett et bevis på hvor vanvittig fort utviklingen går. Jeg nevner knapt vår nye elbil, nr. fire i rekken, som kan kjøre selv om jeg vil, noe jeg for øvrig ikke vil, kan gjøre nesten alt utenom å tørke meg i ræva, samt slår min forrige bil, en diesel SUV, i støvlene på absolutt alle områder, rygging med fullastet henger i oppoverbakke med sving på is inkludert.

Og annet nymotens snacks

I går, på do, forsto jeg endelig bestefars glede over sine siste leveår og det at han fikk være vitne til en aldeles utrolig utvikling. Til og med selvangivelsen overlater jeg til et velfungerende datasystem, og det virker. I dag betaler jeg selv mine regninger, får jobben gjort via de ulike systemene fylkeskommunen bruker (det må her nevnes at de ikke på noen som helst måte er selvforklarende, fylkeskommunens datasystem er det nærmeste vi kommer å være et u-land i Norge), og betaler via tapping av kort og annet nymotens snacks. Da jeg parkerte på det nye sykehuset i byen forleden, brukte jeg en app for å betale parkeringen. Utrolig praktisk og enkelt. At en datateknisk dinosaur som jeg evner å skrive dette og legge det ut på Facebook, samt min egen blogg, viser at det går fint å lære gamle bikkjer og sitte. Så langt, selv i sterkt plagede øyeblikk med kræsj på maskinen eller nedetid på nett erkjenner jeg at utviklingen har vært svært god. Alt var ikke bedre før.