Herold

Selvmordstallene i Finnmark er nå så høye at vi må over 35 år tilbake i tid for å finne noe lignende.

Det er en dyster virkelighet som nå tegnes for Norges nordligste fylke. Ferske tall viser at Finnmark i 2024 hadde hele 22 registrerte selvmord.

22 selvmord i Finnmark

Med 22 selvmord og en befolkning på om lag 75.300 innbyggere, tilsvarer dette en selvmordsrate på 29,2 per 100.000 innbyggere.

Til sammenligning ligger landsgjennomsnittet i Norge vanligvis på rundt 13–14 selvmord per 100.000. Raten for Finnmark er dermed mer enn dobbelt så høy som snittet for resten av landet og plasserer fylket helt på toppen av den nasjonale statistikken. Foreløpige tall for 2025 bekrefter at den svært bekymringsfulle trenden i nord fortsetter, på tross av en nasjonal nedgang.

Trenger du hjelp, eller noen å snakke med?

Et tydelig varsko fra Kirkens SOS

Den dystre statistikken får alarmklokkene til å ringe hos hjelpeorganisasjonene. Gry Heggås Jensen, som er leder for Kirkens SOS Nord-Hålogaland, beskriver situasjonen i fylket som svært alvorlig.

– Når vi ser at Finnmark ligger så høyt at vi må over 35 år tilbake i tid for å finne noe lignende, er det et tydelig varsko. Dette understreker behovet for målrettet og styrket selvmordsforebygging, særlig i sårbare regioner, sier Heggås Jensen.

Hun forteller om et enormt trykk på hjelpetelefonene, hvor frivillige i fjor i gjennomsnitt besvarte 52 samtaler om selvmordstanker hver eneste dag. Mange forteller at de ikke får den hjelpen de trenger i det offentlige.

– Vi er alltid der for dem, men vi kan likevel ikke erstatte manglene i andre deler av hjelpetilbudet, understreker hun, og etterlyser en betydelig styrking av det psykiske helsetilbudet der folk lever livene sine.

Ikke et nytt fenomen

Anne Silviken, som forsker på selvmordsproblematikk ved Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS, Sámi Klinihkka, Finnmarkssykehsuet) og Senter for samisk helseforskning, UiT, understreker at den alarmerende statistikken ikke bør komme som et sjokk.

– Dette er ikke noe nytt at Finnmark har noen av de høyeste ratene i landet. Dette har man visst gjennom flere tiår, sier Silviken.

Hun forklarer at fylkets lave innbyggertall gjør at ratene vil svinge og fluktuere kraftig fra år til år, men at snittet de siste 40 årene i Finnmark konsekvent har ligget over landsgjennomsnittet. Selv om det pågår mye forskning på selvmord blant samer, advarer Silviken mot å forenkle krisen til å utelukkende være et «samisk problem».

– Finnmark har en utfordring i forhold til at dette er et folkehelseproblem og et samfunnsproblem som vi i større grad bør og må ta på alvor, påpeker forskeren.

Helsetoppen krever ekstreme mål

Administrerende direktør i Finnmarkssykehuset, Ole Hope, erkjenner at sykehuset står overfor en massiv oppgave. For ham er den viktigste innsatsen at folk får rask hjelp når de trenger det.

– Først og fremst handler det om at vi har en velfungerende psykiatritjeneste. At den tjenesten vi har både er språk- og kulturtilpasset, gjør at vi er i stand til å forstå problemstillingen og kan hjelpe og veilede disse som står i en vanskelig situasjon, forteller Hope.

Direktøren legger imidlertid ikke skjul på at det er krevende å rekruttere nok fagfolk til psykiatrien i fylket. For å snu den negative trenden, mener han at man må tørre å tenke stort.

Nordland fylkeskommune var tidlig ute og satte ned et hårete mål med en nullvisjon. I 2024 fikk de pris for jobben rådgiver Ronny Olsen og hans folk gjorde i arbeidet med å forebygge selvmord blant unge.

– Uten ambisjoner, uten ekstreme mål, så når vi ingenting. Så jeg synes det er flott at det er noen som vi kan lære av for å se om vi kan forbedre dette hos oss, fastslår sykehusdirektør Hope i Finnmark.

Tragedien som rammer lokalsamfunnet

Når et selvmord inntreffer i de små, tette lokalsamfunnene i arktiske strøk, skaper det enorme ringer i vannet. Silviken poengterer at selvmordets smitteeffekt er en kjent faktor i nord, særlig når store deler av bygda kjenner hverandre og blir berørt av dødsfallet.

For de som blir igjen, starter en ny og brutal epoke.

– God støtte og hjelp til etterlatte er også et veldig viktig selvmordsforebyggende tiltak, forklarer Silviken.

I slike situasjoner er det vanlig at de etterlatte, i tillegg til traumet det kan være å miste en nær person i selvmord, blir sittende igjen med en utfordrende sorgprosess som kan være preget av selvbebreidelse, en evig granskning av hva som kunne vært gjort annerledes, og en tung skyldfølelse – noe som i verste fall kan oppleves som et stigma.

Sykehusdirektør Hope legger til at ansvaret for å fange opp de kriserammede familiene i første omgang ligger lokalt.

– Når man skal håndtere et sånt traume, så starter man jo i førstelinjetjenesten i kommunene eller hos fastlege. De som får store utfordringer i kjølvannet blir henvist til oss i spesialisthelsetjenesten, sier Hope.

Silviken er enig i at det avklarte ansvarsoppgaver når det gjelder oppfølging av etterlatte ved selvmord i fylket, men:

De etterlatte hadde nok vært tjent med at kommunene og spesialisthelsetjenesten i større grad samarbeider om kompetansehevning og oppfølgingen av berørte. Det er veldig mange etterlatte i Finnmark og hjelpen som gis er variabel.

Vi må bryte tausheten

Så hva kan vi som samfunn og medmennesker gjøre? Et viktig steg på veien er mer kunnskap og åpenhet.

Silviken er krystallklar på at vi må legge bort den gamle myten om at det å snakke om selvmord setter folk på tanken.

– Det er ikke sant. Generelt sett tenker man at det faktisk er av det gode å bry seg og tørre å spørre, og man bør kalle en spade for en spade, understreker hun.

Dette fordrer at vi får mer folkeopplysning om teamet og økt handlingskompetanse. Det er utfordrende å skulle spørre et annet menneske om de sliter så mye at det tenker på å avslutte livet, derfor må det iverksettes tiltak for å heve kunnskapen og handlingskompetansen på dette området.

For forskeren er det ingen tvil om hva som er den største faren for dem som bærer på tunge tanker ute i distriktene:

– Det er ensomheten som dreper, når du blir gående alene med disse tankene. Derfor blir det så viktig at vi alle er litt årvåkne og at nødvendig kunnskap om eksempelvis kurset Førstehjelp ved selvmordsfare blir gjort tilgjengelig for befolkningen. Et første skritt er at vi anerkjenner at selvmordsproblematikken er et folkehelseproblem i fylket som må tas på alvor. Det vil si at noen må ta det overordnede ansvaret for selvmordsforebyggende arbeidet i fylket og vi andre også bidrar i større grad. Finnmark har ingen å miste, avslutter Silviken.