Herold

«Verdsetter vi pressefriheten høyt nok til å forsvare den også når det koster?», skriver Vidar Strømme og Kai Spurkland.

I 1993 bestemte FN at tredje mai skulle være pressefrihetens dag. Dagen markerer viktigheten av frie, uavhengige og pluralistiske medier, som grunnlag for utvikling og ivaretakelse av demokrati og samfunn.

Det er ikke lenge til vår nasjonaldag, og mange av talerne vil på den dagen helt sikkert benytte anledningen til å fremheve at Norge i mange år har ligget alene på toppen av pressefrihetsindeksen som organisasjonen Reporters Without Borders utgir på pressefrihetens dag. Det kan talerne gjøre med god samvittighet. Vi har all grunn til å være stolte og glade over dette. Det er faktisk slik at vi har et av verdens beste fundamenter, for å beholde et av verdens beste demokratier. Det er også avgjørende for å beholde en god rettsstat og beskytte menneskerettigheter effektivt.

Men hva skyldes Norges suksess med pressefrihet? Det spørres det ikke så ofte om. Det skyldes neppe at nordmenn er utstyrt med et ytringsfrihets-gen som andre ikke er forspent med. Det skyldes først og fremst hardt arbeid og klokskap fra mennesker som over tid har arbeidet med slike temaer, både i mediene og andre steder. Og så skyldes det nok en viss porsjon hell. I tillegg til å feire vår suksess, kan det være grunn til å reflektere litt over årsakene til den. Suksessen må nemlig også vedlikeholdes. Og det er ikke sikkert at hellet vedblir.

I Norge opererer mediene i et forholdsvis homogent samfunn. Reporters Without Borders bruker et spørreskjema hvor mange spørsmål er knyttet til om det forekommer vold, trusler eller til og med drap på journalister. Journalisters sikkerhet er internasjonalt et stort problem, som det arbeides mye med. I 2025 ble det rapportert om 129 drepte journalister i verden, det høyest tallet noen gang. Slikt forekommer ikke her. I Norge setter vi heller ikke journalister i fengsel for å gjøre jobben sin. Vi skal være glade for dette også, og ikke spekulere i hvordan det hadde vært for mediene om det var annerledes.

En grunn til å tvile på om suksessen skyldes en generell og grunnfestet tro på ytringsfriheten, er at det ikke står like bra til med den på alle områder. Ikke minst vil vi peke på at den opplevde ytringsfriheten i arbeidslivet er temmelig dårlig, og stadig blir dårligere. Det er foretatt flere undersøkelser som viser dette. Den seneste undersøkelsen ble publisert av Utdanningsnytt i slutten av april, og viser at 8 av 10 lærere ikke tør å ytre seg om egen arbeidsplass. Dette er alvorlig. Jobben er en stor del av livet, for de som har en jobb. For lærere er det i tillegg slik at det er de som skal lære kommende generasjoner om demokrati og ytringsfrihet. Hvordan skal vi vite hvordan det står til på skolen hvis ikke lærerne tør å fortelle oss det?

Pressefriheten er en del av ytringsfriheten som i stor grad har fått sin styrke gjennom arbeidet til visse institusjoner. Først og fremst av mediene selv, og deres organisasjoner. De har skapt viktige byggesteiner som et etisk fundament, en fungerende selvdømmeordning, og aksept for at redaktøren skal være uavhengig. Prinsippet om at redaktøren skal være uavhengig, også i forhold til eiere, er i praksis ukjent utenfor de nordiske landene. Ser man hen til utviklingen i andre land, virker ordningen som en genistrek. Vi har ikke oligarker som sparker redaktører eller satiretegnere som ytrer seg kritisk. Ordningen bidrar ganske sikkert til Norges plass på pressefrihetsindeksen. Medienes egne organer har sett hvor viktig prinsippet er, og har foreslått at det grunnlovsfestes. Men det var ikke gitt at vi skulle få dette prinsippet, som vi nærmest er alene om. Vi hadde nok også hellet litt med oss da prinsippet først spiret i noen avisers vedtekter tidlig på 1900-tallet, og i 1953 ble nedfelt i Redaktørplakaten. Det var neppe noen den gangen som fullt ut kunne forstå hvor viktig dette ville bli.

Både domstolene og offentlig forvaltning har vernet om pressefriheten. Domstolene gjennom et godt vern om medienes ytringsfrihet og medienes kilder, og forvaltningen gjennom en mediepolitikk som blant annet tar sikte på å sikre rammebetingelser for mediemangfold og kritisk medieforståelse.

Men verden er som kjent i endring. Trusselbilder endres og mediene, og folks bruk av dem, er ikke som før. Spørsmålet er om pressefriheten vår er så robust at dette ikke dytter oss ned fra toppen av indeksen.

Sosiale medier utfordrer etablerte medier. Utfordringen er ikke minst økonomisk, ved at reklameinntekter havner i andre lommer enn før. Men effektene er også andre, for eksempel at etablerte medier endrer sine metoder for å vinne noe tilbake, og muligens blir mindre uavhengige gjennom det. I debatten om regulering av sosiale medier aner vi dessuten tilløp til polarisering; man tar parti for en type medier og er «for» og «mot» den ene eller andre. Vårt syn er at det er nødvendig med en viss regulering av sosiale medier, som primært går på systemer og ikke enkeltytringer. Redaktørstyrte medier er det grunn til å hegne ytterligere om. Får man dette til, ser vi ingen grunn til at de to medietypene ikke kan fungere side om side. De har forskjellige funksjoner.

Et endret trusselbilde utfordrer mediene på en annen måte. Frykt for ytre eller indre fiender skaper et behov for å verne oss mot dem. Behovet får ofte uttrykk gjennom regler som tillater økt overvåking eller kontroll av samhandling med potensielle fiender, eller forbud mot slikt. Slike strengere regler kan vanskeliggjøre medienes arbeid direkte, ved at det blir vanskeligere å få informasjon eller ved at publisering av sensitiv informasjon anses ulovlig. Det kan også få indirekte følger, gjennom at kilder ikke våger å si noe av frykt for å bli avslørt. Tillater vi for mye av slike regler, kan vi komme i skade for å kvele demokratiet under dekke av å beskytte det.

Vi får stadig flere regler av denne typen, og det er mye som tyder på at vi ikke har god nok oversikt over de samlede virkningene. Personvernkommisjonen skrev i sin rapport at «utvidelsene har i stor grad kommet stykkevis og delt. Dette har trolig medført at verken myndighetene eller borgerne har vært i stand til å overskue sammenhengen mellom alle de ulike hjemlene og konsekvensene av utvidelsene».

Pressefrihetens dag bør derfor også brukes til å reflektere over hva som ligger bak Norges sterke posisjon. Verdsetter vi pressefriheten høyt nok til å forsvare den også når det koster?

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.