Herold

Familiefaren på Byåsen innså hvor avhengig han var av sosiale medier, og hva de alltid tilstedeværende smarttelefonene gjorde med ungene hans. Engasjementet ble til en bok og en helt ny livsstil.

Oppsummering 'Kort oppsummert'

I et boligområde på Byåsen bor forfatter Truls Lucas Melbye, som har bakgrunn fra ambulansetjenesten og medieproduksjon, sammen med samboeren og barna på sju, åtte og ti år.

Sola strømmer inn i den ryddige stua, og på stuebordet ligger Melbyes nyeste prosjekt: boka En kjærlighetserklæring til Meta. Den har han dedikert all ledig tid til det siste året.

Som trebarnsfar kjenner han godt til utfordringene moderne foreldre står i når det gjelder skjerm. For Melbye startet endringen da han innså at de voksne i huset måtte gå i seg selv.

– Vi sier én ting til barna, men gjør noe helt annet i praksis, påpeker han.

Han advarer spesielt mot den «fragmenterte skjermtiden», der vi sjekker telefonen før vi har åpnet øynene om morgenen, og tar den med oss på badet og til frokostbordet.

Melbye forsto at for å gi barna gode rammer, måtte han først tørre å sette grenser for sin egen tid og tilstedeværelse.

«Hvilken tulling er det som ringer nå?»

For å illustrere hvordan grensene våre har forsvunnet, trekker Melbye fram et tydelig minne fra sin egen barndom på Heimdal. Han satt og så film med faren sin en lørdagskveld. Da filmen var ferdig litt over klokken ti på kvelden, ringte plutselig fasttelefonen.

– Jeg husker pappa sa: «Hvilken tulling er det som ringer nå?» forteller Melby.

Dette står i sterk kontrast til dagens samfunn, der forventningen om konstant tilgjengelighet har blitt det forfatteren kaller vår «største globale uvane». Vi bærer med oss varsler i lomma, uansett om vi sitter ved frokostbordet eller leker med barna.

Melbye forteller at han selv måtte ta et bevisst oppgjør med illusjonen om at han var nødt til å svare på alle meldinger i løpet av ti minutter, for å ta tilbake eierskapet over sin egen tid.

– Jeg vil tilbake til at vi tør å sette grenser for egen tid.

Fra rastløshet til fysisk lek

Hjemme hos familien Melbye har de nå strammet inn. Barna får bruke skjerm, men i små mengder og sammen med de voksne.

For den eldste sønnen ble overgangen noe utfordrende i starten.

– Når skjermbruken ble mer begrenset, opplevde jeg derimot at han i større grad fant tilbake til egne interesser og aktiviteter.

I dag trekkes sønnen mye mer mot fysisk lek, drar på fotballbanen etter skolen, og har til og med begynt å lese vanlige blader.

En viktig nøkkel har også vært å slutte å fikse barnas kjedsomhet. Når barna nå klager over at de kjeder seg, unngår faren å foreslå aktiviteter.

I stedet har han tatt i bruk en tilnærming han selv ble inspirert av:

– «Jeg er så spent på hva du kommer til å gjøre med det.» Det er i kjedsomhet at kreativiteten får rom, sier Melbye.

Truls sine tips for en sunnere skjermhverdag i familien:

Klamme hender og trykk i brystet

Selv om Melbye lenge hadde reflektert over barnas skjermbruk, var det en dramatisk hendelse som virkelig ga ham en oppvåkning.

Som tidligere tourmanager i musikkbransjen var sosiale medier en stor del av hverdagen hans. Men ved en feiltakelse ga han en hacker tilgang til kontoene sine, og våknet en dag opp til at tjue år med minner og sosiale fellesskap var utslettet.

– Jeg fikk fysiologiske reaksjoner som trykk i brystet og klamme hender. Nervesystemet slo seg på for fullt, forteller han.

Men da sjokket la seg, opplevde han en enorm ro.

– Uten mobilen som en magnet på tommelen, fikk jeg plutselig tid til å være til stede i mitt eget hode.

Hendelsen ga ham drivkraften til å dypdykke i hva digitaliseringen gjør med oss, og resulterte i boka han nå har gitt ut.

«Glassbarna» som er livredde for å miste flokken

Gjennom arbeidet med boka dybdeintervjuet han flere barn og unge. Funnene skremte ham.

Blant annet oppdaget han en gruppe jenter på femte trinn som i løpet av bare tre uker hadde utvekslet nesten 2000 meldinger fra hvert sitt rom, fremfor å leke fysisk sammen.

Forfatteren omtaler den nye generasjonen som «glassbarna» – de er ekstremt digitalt intelligente, men mangler ofte mental robusthet fordi teknologien fjerner den naturlige friksjonen de burde ha møtt.

Avhengigheten stikker dypt, og barna uttrykte at verden raser sammen om de mister telefonen. Likevel er det et lyspunkt: Frykten handler dypest sett om sosial tilhørighet.

En av jentene understreket nemlig at det var helt greit å bli fratatt mobilen, dersom det samme skjedde med de andre jentene i gjengen.

Syklet i kilometer for å fylle kontantkortet

Forfatteren bruker minner fra sin egen oppvekst som et kompass for å illustrere hva vi er i ferd med å miste. Han minnes en tid der de syklet flere kilometer for å fylle penger på kontantkortet, klatret i trær, falt og slo seg.

Det aller viktigste de lærte, ifølge Melbye, var likevel å lese kroppsspråk og håndtere sosiale relasjoner ansikt til ansikt.

– Hvis du kranglet med bestevennen din da jeg var liten, var du nødt til å møtes fysisk for å ordne opp og bli venner igjen. I dag blir vi bare distansert inn i digitale rom, påpeker han.

Til tross for advarslene, er Melbye opptatt av at teknologien ikke utelukkende er et onde. Han advarer mot å bruke «skjermtid» som et rent negativt paraplybegrep.

Han trekker blant annet fram verdien av gaming, der barn lærer strategisk tenkning, finmotorikk og lagarbeid ved å løse komplekse oppgaver i fellesskap.

– Teknologi muliggjør også store folkebevegelser, og det gir syke barn – eller barn som faller utenfor på skolen – muligheten til å finne tilhørighet og fellesskap i en global verden, påpeker han.

Problemet med skjermtiden oppstår ifølge Melbye først når vi ser på hva teknologien erstatter – når den begynner å gå på bekostning av grunnleggende menneskelige behov som søvn, ernæring, naturlig friksjon og fysisk fellesskap.

– Et absurd ansvar å legge på foreldrene

Nå reiser trebarnsfaren rundt på FAU-møter for å dele innsikten sin. Der møter han foreldre som er unisont enige: De ønsker mer lek, og at barna skal være til stede i det samme rommet.

Mange steder går foreldre nå sammen i folkebevegelser, som «Smarttelefonfri barndom», for å enes om å vente med å gi barna smarttelefoner. Initiativet hylles av Melbye, men han mener det også er paradoksalt.

– Det er et absurd ansvar å legge på foreldrene, som må starte en folkebevegelse liksom for å beskytte barn.

Derfor stiller han seg svært positiv til regjeringens forslag om 16-årsgrense på sosiale medier. Likevel understreker familiefaren at lovverk ikke er en endelig løsning i seg selv.

– For at tiltak skal ha effekt, må de ikke bare regulere, men også påvirke hvordan vi lever livene våre i praksis. Et problem av denne størrelsen krever et større kulturelt skifte der vi i fellesskap lager nye spilleregler, avslutter han.

Se våre populære kortvideoer