Herold

Politikken må skille mellom bruk og avhengighet. Ellers får vi ikke bedre ruspolitikk, bare bedre innpakka panikk.

Shagufta Parveen har rett i at kokainbruk ikke er et uskyldig, privat valg. Hver stripe kokain er penger inn i et marked preget av vold, trusler, utnyttelse og rekruttering.

Hun har også rett om dobbeltmoralen. Kokain på vestkanten omtales fort som festkultur, press og en mørk side av vellykkethet. Rus i andre miljøer blir raskere omtalt som kriminalitet, forfall og problematferd.

Så langt er jeg med.

• Ropet etter mer politi jaller i veggene: En behagelig løgn om dopbruk

Men dette er ikke nytt. Det har vært sagt av politikere, politi, i kampanjer og av bekymrede voksne i flere tiår. Kjøperne har ansvar. Ja, selvfølgelig. Men ansvar er ikke ruspolitikk.

Det mangler ett spørsmål: Hvorfor fungerer markedet fortsatt?

Så blir vi sjokkert over brutaliteten

Kokainen kommer ikke av seg selv.

Den kommer fordi etterspørselen finnes, fortjenesten er enorm, og hele markedet er overlatt til kriminelle aktører. Produksjon, distribusjon, salg, innkreving og konfliktløsning. Alt sammen.

Og så blir vi sjokkerte over at markedet blir brutalt. Hva trodde vi skulle skje?

Skal en usikker 23-åring på byen bære ansvaret for hele den globale voldskjeden alene? Eller skal vi også stille noen spørsmål til politikere og kontrollapparater som har insistert på samme linje i tiår etter tiår?

Forbudet har ikke fjernet etterspørselen. Det har bare gitt en lønnsom butikk til folk, som vi samtidig sier vi vil bekjempe. Dét er den «behagelige løgnen» jeg savner i debatten.

Idioten med nøkkelen på nachspiel

Ikke at kjøperne er uskyldige, men det er behagelig å legge ansvaret på idioten med nøkkelen på nachspiel, for da slipper vi å snakke om at strategien vår har levert et svart marked uten aldersgrense, kvalitetssikring, skatt, innsyn eller kontroll.

Når alt omtales som «dop», blir det ikke bedre. Kokain, cannabis, MDMA, benzodiazepiner og opioider er ikke samme fenomen, bare fordi alt er ulovlig brukt. De har ulike virkninger, risikoprofiler og veier inn i problembruk. Når rusdebatten mister presisjon, ender den nesten alltid i moralisme.

Delta i OsloDebatten

Alt omtales som dop

Vi har prøvd skam, straff, nulltoleranse, politi, kampanjer og voksen bekymring. Likevel finnes markedet. Folk bruker for å feste, flykte, fungere eller forsvinne litt. Det er ikke forsvar for rus. Det er virkeligheten.

Noen kokain-kjøpere bruker for ofte, blander med alkohol, mister kontroll og later som alt er fint fordi de fortsatt har jobb, leilighet og klær. Mange prøver litt, bruker litt, og stopper.

Det betyr ikke at bruken er ufarlig, men at politikken må skille mellom bruk, risikobruk, skadelig bruk og avhengighet. Ellers får vi ikke bedre ruspolitikk, bare bedre innpakka panikk.

Holder ikke å snakke om skyld

Hvis målet er å redusere vold, rekruttering og skade, holder det ikke å snakke om skyld. Da må vi snakke om marked, behandling, skadereduksjon, alkoholens rolle, festkultur, prestasjonspress og hvorfor kokain er normalisert.

Og vi må snakke om kontroll. Ikke kontroll som i flere plakater, hunder og politikere på TV. Jeg mener reell kontroll: Hvordan tar samfunnet makt bort fra kriminelle aktører?

Skam er syltynn strategi

Å spørre om det er «noen voksne hjemme» høres fint ut, men hjelper lite hvis de voksne mangler andre verktøy enn frykt, pekefinger og panikk.

Jeg sier dette som en som har levd med rus tett på kroppen og jobbet i systemet rundt den. Folk slutter sjelden med rus, fordi noen får dem til å skamme seg litt mer. Som samfunnsstrategi er det syltynt.

Hvis svaret bare er at kjøperne må skjerpe seg, skriver vi samme kronikk igjen om fem år. Med nye navn og samme problem.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Han har 410 ubesvarte meldinger. Nå ringer også «kidsa fra Holmenkollen»

Nede i skyggene var det Rema mot Kiwi, bare uten kassalapp

Her startet heroinlivet. Jeg får en klump i magen hver gang jeg kommer hit

«Jeg vil hjem», sa en rusavhengig mann og brast i gråt