Herold

Sylvi Listhaug har funnet tilbake til seg selv.

Hun glødet. Langet ut. Sylvi Listhaug var frekk, smilende og utrolig effektiv. Hun entret talerstolen på Fremskrittspartiets landsmøte fredag vel vitende om at hun har lyktes. Partilederens tale var en oppvisning i hvorfor.

Jeg ble imponert og bekymret samtidig. På en og samme tid demonstrerte Listhaug både sine beste og verste egenskaper som statsministerkandidat.

Hvis Jonas Gahr Støre må gå av i morgen, blir Sylvi Listhaug statsminister. Hun leder det suverent største partiet på borgerlig side og stråler av selvtillit – med partiets hittil største stortingsgruppe i ryggen. Landsmøtet åpnet med en framvisning av tall, Fremskrittspartiets vekst i hvert enkelt fylke. De har doblet oppslutningen.

På meningsmålingene går det enda bedre nå enn ved valget, bare den siste uka har Listhaug vært selvskreven duellant mot statsministeren i Debatten og blitt pekt på som statsministerkandidat av KrFU-lederen. I tillegg har hun kommet seirende og styrket ut av den kaotiske situasjonen på Stortinget, der Høyre har rotet det til ved å ombestemme seg flere ganger om drivstoffavgiftene.

Dette er bare starten, lovet Listhaug. Frp skal vokse i by og bygd, og etter stortingsvalget i 2029 skal folk i hele landet få oppleve mer Frp-politikk. Det skal bli frihet, handlekraft og trygghet.

Det har vi ikke nå, hevdet Listhaug. Da hun ble partileder, la hun om stilen. Som statsråd var hun aggressiv, krass og polemisk. For ni år siden kalte jeg henne polariseringsministeren, da hun sa at daværende KrF-leder og samarbeidspartner Knut Arild Hareide «sleiket imamer oppetter ryggen». Hun oste ikke akkurat ansvarlig statsministeremne.

På denne scenen for tre år siden framsto hun som ny, med myke krøller og lang, mønstrete kjole. Hun var glattere enn før, både i form og uttrykk. Listhaug løftet nye politiske felt og appellerte til en bredere del av befolkningen enn før. Men slet samtidig med å beholde protestvelgerne.

Nå er velgerbasen både mer lojal og mer differensiert enn før. Og Sylvi Listhaug har funnet seg selv. Hun er bedre i debatter, roligere i stilen enn før. Men nå har hun også funnet fram den gamle slegga. Hun har beholdt den myke looken, men hentet fram igjen den harde retorikken. I landsmøtetalen hamret hun løs på alt hun mener er galt i dette landet. Det er ikke lite. Og det meste er Arbeiderpartiets feil.

Frp kaller seg gjerne «det nye Arbeiderpartiet». Det betyr ikke at Fremskrittspartiet er på lag med fagforeningene. De har som vanlig landsmøte på 1. mai. Delegatene på samme shuttlebuss fra Gardermoen som meg hadde ikke arbeidsklær, men blådress og Louis Vuitton-bagasje. Partilederen kom til landsmøtehotellet i sin nye, luksuriøse og elektriske millionbil. Den er familiens bil nummer fire. Mange Frp-ere er økonomisk sett solid middelklasse, de som vinner på Frp-politikk er like gjerne oppdrettsmillionerer som sveisere.

Men de føler seg ikke som del av noen privilegert elite. Her er lavere kulturell enn økonomisk kapital. Frp-erne identifiserer seg med distriktene, selv de som bor i byene. De kjører heller bil enn t-bane. De bruker penger på store griller, TV-er og fine biler, heller enn på kunst, finkultur og designklassikere. Og de er mer bekymret for de nære ting, som kriminalitet, eldreomsorg og økende matpriser, enn for klima eller sultne barn i Sudan.

Derfor er det så effektivt, når Sylvi Listhaug ramser opp alt som er galt. Hun beskriver et dystopisk Norge, der foreldre er redde for å sende barna sine på fotballkamper øst i Oslo, der invalide eldre ikke får hjelpen de har krav på og der Staten stikker av med alt de eier om de kjøper hjelpen selv. Der mobbofre må flytte mens voldelige barn beskyttes, der fengselsbetjenter utsettes for vold og ikke får beskytte seg. Et land der innbyggerne knapt har råd til mat, bensin og strøm.

Alle skal få det bedre hvis Frp skal styre, lover Listhaug. Men først må fienden stemmes ned. Og fienden er Arbeiderpartiet, som i Listhaugs tale er mer opptatt av å beskytte byråkratiet enn innbyggerne. Et parti der lederne er mer opptatt av internasjonale prateklubber enn av «elektrikeren på Sunnmøre, en barnehageansatt i Alta, eller lastebilsjåføren fra Toten». Og som lyver til folket. LO og Arbeiderpartiet er en trollfabrikk og «fabrikkerer usannheter som andre partiers politikk i mangel på egne resultater». Det så vi i valgkampen, sier Listhaug, det ser vi nå.

Retorikken er effektiv, men skummel. Å anklage andre for løgn er et sterkt begrep som bør brukes varsomt. Journalister bruker det nesten aldri. Et brutt eller seint innfridd valgløfte er ikke en løgn. Politisk uenighet er ikke løgn. Og ikke alle usanne påstander er løgn. En løgn er nemlig en uriktig påstand framsatt bevisst som sant, for å villede eller oppnå en fordel. Ulike virkelighetsoppfatninger er ikke løgn, det er ulike politiske syn.

Vi er et samfunn med høy grad av tillit, mellom folk og til myndighetene. Denne tilliten er limet i det norske samfunnet og fører til åpenhet, utveksling av informasjon, engasjement og innsatsvilje. Det sikrer høyere grad av samarbeid, ytelse, læring og konfliktløsning.

Tillit er vanskelig å bygge opp, men lett å rive ned. Å anerkjenne og ha respekt for ulike meninger er sivilisasjon og bygger tillit. Å anklage andre for løgn gjør det motsatte. Og en slik politisk retorikk bidrar til å rive ned det samfunnet også Listhaug vil beskytte.