Herold

Det var «fylkesfører» Hæreids ord under kameratkvelden som ble arrangert for de lokale frontkjemperne i «Olavs Hall» den 2. juni 1943.

«Fylkesstabens kontor var vakkert pyntet og aftenen forløp i ekte soldaterånd og stemning. De gamle kampsangene ble gjenoppfrisket og fikk en egen stemning ved tanke på de ytelser som karene har øvet, først som pionerer i Borgarhirden, nå som soldater i kamp mot bolsjevikene.»

Slik ble begivenheten beskrevet i NS-avisa Sarpsborg Dagblad.

Smartembed for https://www.sa.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=254993

Noen overveldende tilslutning til kampen mot bolsjevismen var det ikke i Sarpsborg, til tross for at avisa så godt som daglige forsøkte å påvirke distriktets staute ungdommer til heroisk tjeneste ved fronten.

Men når det gjaldt antall frivillig vervede frontsoldater, var det forholdsvis mange fra Østfold. Det ble registrert i alt 444 og hele 101 ble rapportert omkommet. Altså mistet nesten hver fjerde østfolding livet i tysk tjeneste.

Den 2. juli 1941 meldte 46 menn fra Østfold seg til «Den norske legion», og den 28. august samme år åpnet legionen et eget vervingskontor i Bøndernes Hus i Sarpsborg.

Hva var det som fikk rundt 5.000 unge norske menn til å melde seg frivillig i tysk militærtjeneste under andre verdenskrig? Årsakene var nok mange og sammensatte. En utløsende årsak for mange var nok Sovjetunionens angrep på Finland i 1939, og ønsket om å bekjempe kommunismen. Altså av ideologiske grunner.

Propagandapresset fra den tyske okkupasjonsmakten og NS ble sterkt for mange. Mange av de frivillige var da også medlemmer av Nasjonal Samling.

Noen følte også et press fra venner og familie som tidligere hadde vervet seg, mens flere søkte spenning og meldte seg av ren eventyrlyst og muligheten som bød seg for militær utdannelse i det de så for seg ville bli et «germansk Europa».

«Den norske legion», (SS-Freiwilligen-Legion Norwegen) var en avdeling i Waffen-SS som besto av norske soldater som ble vervet i Norge for å kjempe på tysk side på østfronten.

Legionen ble opprettet etter initiativ fra Vidkun Quisling og Josef Terboven, tysk rikskommissær i Norge under krigen, etter at Hitler-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941. «Den norske legion» ble nedlagt i mai 1943.

Kanskje noen fikk lyst på et eventyr i tysk tjeneste etter å ha lest «En Sarpsborg-gutt i Tyskland skriver hjem» i NS-avisa «Den Nye Tid» den 1. mars 1941. Redaksjonen passet på å understreke at brevet, som var stilet til guttens foreldre, var ekte, dersom noen skulle tvile på det. Navn og adresse var nemlig å finne i redaksjonen, men noen setninger av familiær karakter var tatt bort.

Gutten skrev bl.a.: «Kjære foreldre! Ja, det første jeg får gjøre er å takke for brevet som jeg fikk. Det gjorde godt å få det. Det tar tid å få passet sig til forholdene her (i Hannover). Alt er så forskjellig fra hjemme, men det begynner å ordne sig nå. Om et par uker begynner de å plante her, så her er det snart full sommer. Jeg ser du skriver at du ber til Gud for mig, mor, og det er bra. Jeg leser Testamentet noen ganger. Det var godt du sendte det med mig. Jeg er ikke skuffet over fortjenesten. Jeg lever så godt som noen. Og så er maten billig her. Et stort stykke fleskepølse koster bare 30-40 pfennig. Lengter hjem gjør jeg ikke, for da jeg gikk hjemme ble det jo ikke til en eske tobakk engang uten at jeg skulle ligge på dere. Så jeg er glad jeg er kommet bort fra elendigheten. Og nå blir det jo enda dårligere på fabrikken, så jeg synes det er fint at jeg klarer mig selv. Si til H. at han hadde likt sig bra hernede, for vi får øl til hvert måltid omtrent. Du må ikke tro jeg er blitt fyllefant for det, men du vet det hører til måltidene og da må jeg jo ta det. Jeg er sammen med ordentlige gutter her. Johnny.»

Om «Johnny» kom levende tilbake til hjembyen vet vi ikke.

Her hjemme fikk folk i stadig sterkere grad føle okkupantenes og deres medløperes preg på hverdagen. De fleste levde nok i stadig frykt for hva disse kunne finne på, mens et fåtall fikk store fordeler ved å velge de nye makthavernes side. Særlig frontkjemperne.

Avisa Den Nye Tid (senere Sarpsborg Dagblad) slo an tonen i en oppfordring den 23. oktober 1941: «En æressak er det å bidra til at julen for våre frontkjempere ikke skal fylles med savn midt i frontlivets slit og grå ensformighet. Gjør i stand en liten pakke til en ukjent norsk soldat, såfremt du ikke kjenner noen av de guttene fra distriktet ditt som ligger ved fronten no. De norske frivillige sykesøstrene må heller ikke glemmes. Pakkene kan innleveres på Olavs Hall, eller også kan man underrette Sarpsborg NSK gjennom et hvilket som helst NS-medlem om at man ønsker å gi en pakke, og den vil bli hentet.»

I kommunestyrene, eller herredstingene, som de nå ble kalt, gikk det rett som det var debatter om å gi økonomiske fordeler til frontkjemperne. I Tune ble det etter forslag fra ordføreren vedtatt å bevilge penger til familier som hadde sine forsørgere i «Den Norske Legion».

I avisreferatet går det fram at administrasjonen anså dette som et statlig, ikke et kommunalt anliggende, mens flertallet støttet ordførerens forslag og dermed ble «et par representanter med oldingesyn satt på plass», skrev avisa.

«Den Nye Tid» skrev julaften 1941 en begeistret hyllest til ordfører Stenmark som egenhendig gjorde vedtak om å ettergi all skatt til soldater fra kommunen som gjorde tjeneste som soldater i «Waffen SS» og «Den Norske Legion». Avisa uttrykte håp om at distriktets øvrige ordførere ville følge hans gode eksempel.

I juni 1944 ble det kunngjort en såkalt forordning av «ministerpresidenten» (Quisling) om forpaktning og salg av inndratte eiendommer. Det ble bestemt at frontkjempere skulle ha fortrinnsrett til landbrukseiendommer, og bortforpaktes i to år. «Frontkjempere som ikke er faglig kompetente gis adgang til på statens bekostning å gjennomgå landbruksskolekurs», het det i forordningen.

I september dette året var handelen med rasjoneringskort for tobakk og sprit sperret. Men ikke for frontkjempere. Også de dimitterte og deres pårørende fikk kjøpe de ettertraktede varene.

Hets mot jøder var det egentlig lite av i lokalavisa, men det var ikke redaktørene imot å sitere høytstående NS-folk på offentlige besøk i byen. En av disse var nevnte «fylkesfører» i Aust-Viken, Oscar Hæreid. Hans taler formelig oste av en blanding av fascistisk svada og norrøn heltedyrking. Som da han i desember 1943, under den såkalte «solvervfesten» i «Olavs Hall» (omdøpte Festiviteten) delte ut medaljer til distriktets frontkjempere:

«Frontsoldater! Vår Fører har bedt meg å samle dere her i Sarpsborg i dag, samle alle frontkjempere fra Aust-Viken som er heime for å motta frontkjempermerket, som Føreren har innstiftet for sine tapre soldater. Haraldsætti lever enn! Dere frontkjempere er alle verdige Haraldsættlinger! Selvsagt er det sårt for dere å komme heim etter en toårig frontinnsats og å se at våre baglere framleis driver sitt blinde spill med heim og ætt, folk og rike. De kalte seg nasjonale og kristelige disse landsmenn, mens de i realiteten var salongbolsjeviker og fariseere. Det er disse krøplinger som i dag ber til den Allmektige om at Stalin og hans sjelesørgere skal befri Norge. Dere frontkjempere har i gjerning bevist at dere rager over hopen. Dere har med våpen i hånd satt livet inn for fedrelandet. Etter som verneviljen våknet, strømmet flere og flere til fanene av norsk ungdom. Det er altså livsvon i det norske folket, og Haralds ånd ikke bare svever over oss, nei den finnes over alt under det lumre dekke av internasjonal jødeånd som enda ligger over store deler av folket. Det blir ikke vår, men jødenes sak å kapitulere. Europa kapitulerer aldri. Da skal de i så fall gå over Europas grav», forkynte «fylkesføreren».

I august 1943 ble årets Borgarting arrangert, denne gangen preget av minnet om «de falne heltene» fra Aust-Viken som ofret sine liv på slagmarken i øst. Dette var for øvrig det siste møtet i Sarpsborg med deltakelse av «ministerpresident» Vidkun Quisling. Det var lagt opp til et stort folkemøte i Kulåsparken, der rundt 2.000 personer skal ha møtt fram.

I parken var det satt opp ei stor minnetavle med de falnes navn, og på hver side to søyler med brennende ild. Æresvakt ble dannet av to norske frontkjempere med stålhjelmer og gevær.

I september samme år fant «En enestående høytidelighet sted i Olavs Hall», skrev Sarpsborg Dagblad. Arrangør var «Germanske SS Østfold» og «Rikshirden Fylking I/I». Og høytideligheten besto i overrekkelse av «Frontkjempermerket» til rundt 200 hjemmeværende frontkjempere. Pårørende til falne soldater var også invitert. Et orkester fra «Waffen SS Oslo» spilte under festen.

Det var ikke bare NS-pressen som propagerte for de nye makthaverne. Det gjorde også noen av kirkens menn. Blant andre A. M. Olay, som ble utnevnt til biskop i Borg i oktober 1943. Ettersom Sarpsborg ble sett på som «Hellig Olavs by» og derfor sto høyt i kurs hos tyskere og NS-folk, ble byen det nye bispesetet.

I et foredrag Olay holdt i Fredrikstad kom dette fra talerstolen: «Splittelsen i vårt folk har tilføyet dype hogg i vårt samfunnsliv. Selv i vår tid er det mange som prøver å splitte. De får landsmenn til å hate hverandre. Hva risikerer ikke de som forstår vår tid og vil det gode? De blir svertet, beløyet og mistenkeliggjort. Eller tenk på ungdommen vår som melder seg for å gjøre sitt for å avverge faren fra øst – våre frontkjempere. Med samlet energi og lysende heltemot går de i bresjen for fedrelandet, kulturen og kristendommen. De kjemper, lider, blør og dør for oss, for sine kjære, for hus og heim, for land og folk. Hele det norske folk burde verdsette disse våre frontkjemperes korstog», sa borgbiskopen, som skal ha blitt møtt med stor begeistring av menigheten. Og møtet ble avsluttet med utlodning til inntekt for frontkjemperne.

Da freden kom i 1945, etter fem mørke år, begynte ganske umiddelbart rettssakene mot de såkalte landssvikerne. Blant disse ble også regnet frontkjemperne. Fram til de ble flyttet til andre institusjoner, satt i alt rundt 80 fanger internert i Borgvold skole.

Kilder: Avisartikler, Ivar Rosets bok om Sarpsborg under okkupasjonstiden, Nettstedet forskning.no, Stiftelsen Norsk Okkupasjonshistorie, Wikipedia.