Herold

Da jeg ble utbrent for noen år siden, gikk kirkerommet fra å være et rom fullt av nåde og trygghet til å bli et rom som minnet meg om slitenhet og uro. Troen min ble ikke borte, bare kreftene. Rommet som tidligere hadde vært så viktig, ble et sted jeg helst ikke ville være i.

Jeg tok mange kjøreturer på Østlandet, og for meg ble løsningen å stoppe opp utenfor kirker jeg kjørte forbi. Det ble etter hvert svært mange kirker jeg betraktet fra utsiden. Hver gang satt jeg lenge på parkeringsplassen og bare kjente etter. Følelsene fikk leve fritt i brystet, og tankene fikk vandre bakover, oppover og framover. Selv om det var en annen form for åndelig praksis, var den meningsfull. Den ga meg ro og holdt meg fast i den troen jeg var redd for å miste.

På disse turene oppdaget jeg noe interessant: det var flere av oss. Det er ganske mange mennesker i det jeg gjerne kaller parkeringsplass-menigheten. Av ulike grunner vil de ikke gå inn i kirkerommet, men feirer sin gudstjeneste i en bil utenfor en tilfeldig ettermiddag. Jeg vet at vi alle sammen er velkomne inn, men jeg vil ikke mase, for jeg sitter som regel fortsatt utenfor og føler at Herren Jesus er der ute også.

Evangeliet forkynner ikke bare frelse i troen på Herren Jesus, men bærer også i seg en ubetinget anerkjennelse, aksept og gjestfrihet. Men har alle folk opplevd det i kirken? Jeg har møtt mange der ute på parkeringsplassen som har erfart at gjestfriheten kom med betingelser; at anerkjennelse krevde rett fromhet, rett legning og rett livsførsel fra A til Å. For meg handlet det mest om utslitthet og sterk selvkritikk, men for andre var det blant annet ubehagelige opplevelser i ungdomstiden som ga avsmak på kirkerom og menighetsliv.

Likevel var det noe som trakk dem tilbake til kirkehuset – om enn utenfor. Kirkebygget forble et symbol på det vakre budskapet om en høyere makt, om ubetinget kjærlighet og gratis frelse. Ja, et symbol som fortsatte å peke på Jesus Kristus selv. Det gir god mening, synes jeg, når Johannes skriver i sitt første brev i kap. 4,16: «Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.»

Gud velsigne deg – både inne i kirken og utenfor!