Herold

Jeg har alltid hatt sansen for skjura. Ikledd med fjærkappe i sort og hvitt er skogens svar på mestertyven Arséne Lupin blitt dedikert i sin jakt etter skjeer, smykker og mynt. Neste uke starter Saltdal Fuglefestival. Da passer det å slå et slag for skjura, skjori, skattu, skaden, skjæren, skaran på svensk, fotballaget Newcastle er skjurene «The Magpies» og på latinsk heter fuglen Pica pica.

Mye er skrevet om skjura som en smartutgave av kråka, og ofte er fuglen gitt menneskelige egenskaper som i Knut Hamsuns roman «Segelfoss by» fra 1915. Det handler om grenden som vokser seg til by; lik det Bodø som forfatteren kunne observere fra sitt hotellværelse i «Taarnet» på Grand hotell. I boken beskrives Lars Manuelsen, en oppkomling på vegne av sine to sønner som henholdsvis er teolog og hotelleier. Den stolte far svinger seg med parykk, «dyffels trøie» og sine «åtte knapper i trøyebrystet.» Når Lars Manuelsen mister sine briller legger han skylda på skjura, ødelegger reiret, stjeler fra brukseieren Holmengraas stabbur og blir avslørt av skjurenes varsel.

Raljeringen over byens nye mann Lars Manuelsen gir forfatteren en anledning til rose skjuras karaktertrekk: «Men den elendige Sjura hun er allikevel hvit og sort og vakker, en skapt Skjønhet; det sorte paa henne har en grøn Metalglans. (…) Sjura er gløgg, hun ser visst med Ryggen, ved den minste Fare saa letter hun; men naar hun er kommet i Sikkerhet sætter hun seg ofte til å skratte, saa munter er hun. (…) Hun søker ikke til Menneskenes Boliger av Glæde, men av Klokskap, for at være beskyttet mot sine Fiender. Slik er Sjura. Men så er Menneskene ofte hennes Fiender selv.»

Skjura lever så tett innpå oss mennesker at hun blir som Hamsun skildrer denne fuglen, en del av det menneskelige spill. Som bindeledd mellom dyr og mennesker har skjura med sitt nebb-skravl gjengitt både respekt og mistro. Fra mytene rundt Noas ark finner vi legenden om skjura som ikke ble med ombord, men som satte seg på taket av farkosten for å le sin latter til hån for de som var redde for syndeflodens krefter. Slik kan alle fortellingers mor ha vært utgangspunktet for ryktene om et tjuvaktig vesen i ledtog med hekser og demoner.

I det gamle bondesamfunnet ble derfor «skjorereiret» ansett som et sted for respekt: «Der skjæra bygger bo, har bonden ro.» Så du skjura på skjærtorsdag ble du sladderaktig, men hvis den sort-hvite fugl sparket i gjødselen ble det god avling. I sin debutroman «Dengang-» fra 1912 beskriver nordlandsdikteren Regine Normann hvordan skjura fra sitt reir under «røstet» på låven takker for gammelmoderens velsignelse, med å beskytte lammene for «folks avvund og ved troldfugl og ræv.»

Skjuras evne til å gjøre «ugagn» har også gjort den til et skadedyr. I Norsk skytter og jægertidende for mars 1880 finner vi artikkelen «Skån ikke skjæren og kråken»: de «efterstræber småfuglene og i massevis ødelægger deres reder.» Videre heter det også at «due- og andunger fortæres år om andet av skjæren og kråken, der er ligeså sky og forsiktige som de er slu og listige.»

Når Saltdal Fuglefestival nå arrangeres for andre gang, er det i en bygd rik på fuglenes historie med registreringer helt fra det tidlige 1800-tall. Dette gjennom nedtegnelsene fra presten Søren Christian Sommerfelt på 1820-tallet, skogvokteren Axel Hagemann på 1880-tallet og frem til Johan Åges Asphjells observasjoner fra 1970-tallet til i dag. Om «skjæren» skriver Hagemann i «Under Polarkredsen» fra 1886 at den både sommer og vinter er å finne «i de nedre partier af dalen; thi saa langt op som til Storjord, kommer den sjelden.»

Saltdal Fuglefestival 2026

Hagemann nevner den gangen skjura forsynte seg av «pængesekken til Ole Persa´» på Stornes og hvordan han selv ble utsatt for «dens skjælmstykker og blodtørst». I løpet av en eneste natt hadde skjura drept samtlige av hans «kones høns, idet den bed dem i nakken og utsugede blodet forresten at tilføie dem ringeste skade.» Neste natt satt husbonden opp en felle hvor en skjur «endte sitt sorte morderliv.»

Fri for de andre skjurene ute i Storjordskogen ble ikke Axel Hagemann. Etter at skogvokteren hadde fått sin hevn, kjente «forstmanden» på de usynlige krefter mellom skjura og mennesket. Under en rot opplevde Hagemann skjuras nærvær: «betragtende mig med sine spillende, smaa øine, idet den undrer sig over, hvad jeg kan vøre for en fysak, uvis om den skal lade nyskjerrighed eller frykt bestemme dens videre handlinger.»